Andor Q&A: Tony Gilroy
Skaperen av Andor om opprør, makt og hvorfor serien måtte avsluttes.
Den andre sesongen av Andor bringer historien om opprøret til sitt avgjørende vendepunkt, og bak det hele står serieskaper og showrunner Tony Gilroy, tilbake for å fullføre det han begynte med Rogue One.
Den prisbelønte manusforfatteren, regissøren og produsenten er kjent for sine skarpe manus og politiske thrillere, blant annet Bourne-filmene, Michael Clayton og selvfølgelig Rogue One: A Star Wars Story, der han tok med seg en mer jordnær og realistisk tilnærming inn i Star Wars-universet.
15. april 2025 ble medlemmer av Golden Globe invitert til en presse-Q&A med Gilroy om arbeidet med Andor. Samtalen ble holdt på Four Seasons i Los Angeles og jeg ble med via Zoom.
Gjennom intervjuet snakket Gilroy åpent om omfanget og kompleksiteten ved å produsere Andor, utfordringen med å skrive feilbarlige og menneskelige karakterer, hvordan historie har påvirket seriens tematikk, og hvorfor han valgte å avslutte serien med sesong to.
Her er Q&A-en med Tony Gilroy. Bare en liten advarsel først: Det dukker opp et par svært milde spoilere underveis. Hvorfor? Fordi dette er en Q&A, og jeg ville aldri drømt om å sensurere noe Mr. Gilroy sier.
Q: Hva var forholdet ditt til Star Wars før Rogue One, og hvordan har det utviklet seg gjennom Andor?
Tony Gilroy: Jeg så den første filmen i 1977. Jeg så definitivt den første trilogien. Det er ingen hemmelighet at det aldri egentlig var «min greie» eller førstevalget mitt.
Jeg var ikke på den bussen i det hele tatt. Jeg kom inn på Rogue som en lege, skjønner du? En leiesoldat. Ganske lik Cassian Andor, egentlig. Jeg var en leiesoldat. Og på en merkelig måte, noe som har hjulpet meg i andre sammenhenger også, er det å ikke vite og ikke bry seg nesten en superkraft når folk er i trøbbel. Når noe ikke fungerer, hjelper det ikke nødvendigvis å være fan.
Så på Rogue var det en helt annen opplevelse. Og jeg snakker egentlig ikke mer detaljert om det enn dette. Det var en veldig klinisk opplevelse.
Dette er totalt annerledes. Dette er som å gi blod. Jeg mener, helt fra starten. Dette har vært alt inn. En veldig, veldig annerledes opplevelse.
Så lærte jeg litt av det jeg måtte lære. Men forespørselen var jo egentlig å ta latinmessen ut av kirken. De ville endre grammatikken, de ville gjøre ting annerledes. Da hjalp det ikke å gå tilbake og forelske seg i wookieer og lyssabler og slikt. Det var ikke nyttig for det jeg skulle gjøre.
Men ja, denne opplevelsen … dere kan jo merke hvor oppslukt jeg har vært i dette de siste fem årene.
Og når vi først snakker om håp: Jeg ville blitt veldig skuffet om vi ikke avsluttet historien med håp. Det er jo nærmest en T-skjorte: «rebellions are built on hope». Men det er sant. Hvis vi ikke har det, hvis det lyset slukker, vet jeg ikke hvordan vi skulle klart å fortsette.
Det var alltid planen. Jeg ville avslutte på en positiv tone, selv om alt er tungt. Og jeg tror menneskene som skaper historie ofte er de som blir glemt. Mange av figurene i serien er som grusen i veien mot frigjøring.
Hvor mange mennesker gjennom historien har vært helt avgjørende for verden vi lever i i dag, uten at vi noen gang har hørt navnene deres? Så du må ha noe håpefullt til slutt, ellers gir ikke ofrene deres mening.
Q: Hvorfor bestemte du deg for å avslutte Andor med sesong to i stedet for å fortsette videre?
Tony Gilroy: Vi kunne fortsatt. Vi hadde ingen anelse. Jeg kan ikke understreke nok hvor ignorante og naive vi var da vi startet. Virkelig, alle sammen.
Jeg dro til London, vi begynte med casting, og planen var at jeg skulle regissere tre episoder på våren. Manusene begynte å komme inn, og jeg skjønte at jeg måtte skrive om mine egne, skrive om de andres. Hvis ikke COVID hadde skjedd, ville det blitt en katastrofe. Seriøst. COVID stengte alt ned, og helt ærlig håpet jeg nesten at serien bare skulle forsvinne. Jeg begynte så smått å forstå hva vi faktisk hadde meldt oss på. Vi hadde gjort en enorm feil.
Men COVID reset hele serien. Vi bygget et helt nytt system og lærte hvordan vi faktisk skulle lage dette ordentlig. Da jeg kom ut av karantenen og opp til Skottland for å filme, satt Diego og jeg og bare … det finnes ingen måte vi kan lage fem sesonger på. Det ville tatt femten år. Han ville vært 60 år gammel. Selv med de-aging ville det vært for mye. Omfanget av det vi gjorde … det var ikke realistisk.
Så fant vi løsningen, og den dukket egentlig opp av seg selv: fire blokker, fire år. Det var ingen sjanse for at vi kunne gjort mer enn det vi allerede har gjort. Og hvis serien fungerer, så er det fordi vi alltid visste hvor vi skulle ende.
Da vi startet sesong to, visste vi at vi måtte levere. Vi hadde gjort investeringen, og nå måtte vi avslutte sterkere enn vi startet. Vi visste også at vi sprintet mot målstreken og kastet alt vi hadde inn i det.
Og jeg er ikke sikker på om serien ville vært like god hvis den var åpen og endeløs. Jeg tror faktisk ikke det.
Q: Utover skuespillerne, hva kommer du til å savne mest ved å jobbe med Andor?
Tony Gilroy: Herregud. Altså, i fem år, bokstavelig talt … og ja, jeg overdriver sikkert, men det er jo det jeg får betalt for … hver eneste dag var maksimal. Fantasifull. Alt jeg noen gang har lært: design, casting, alt vi gjør. All skrivingen, omskrivingen, finjusteringen, problemløsningen.
Jeg levde inne i mitt eget hode. Ren fantasi hver eneste dag i fem år. Det er et utrolig kraftig rusmiddel, og et fantastisk sted å gjemme seg litt bort. Og det savner jeg. Virkelig.
Og som showrunner får du mange små avslutninger underveis. Vi har vel alle innsett de siste ukene at serien egentlig handler om … folk kan legge hvilken ideologisk tolkning de vil oppå den.
Men den vakreste, enkleste og minst kontroversielle ideen er at serien handler om fellesskap. Verdien av fellesskap. Imperiet, fascistene, autoritære krefter, hva du enn vil kalle dem, handler om å ødelegge fellesskap på alle nivåer. Fra det minste til det største.
Det er fascinerende å lage en serie der fellesskapet nærmest er kirken. Og menneskene som lager serien er selv et fellesskap. Man kan se hvor mye alle brydde seg. En venn av meg var på visningen i går kveld, og da vi sto på scenen etterpå skrev han til meg, han har laget mange filmer selv: «Jeg skjønner ikke hvordan dere kom dere gjennom fem år, men dere så faktisk ut som dere likte hverandre.» Ikke som folk som ville rive strupen ut på hverandre.
Så å bygge et lite utopisk fellesskap mens man lager en serie om ødeleggelsen av fellesskap … det var sterkt. Det kommer jeg til å savne.
Q: Hva lærte du om produksjon og budsjettering på en så stor serie som Andor, særlig mens forventningene rundt streaming endret seg?
Tony Gilroy: Wow. Komplisert spørsmål. Fascinerende spørsmål. Man kunne snakket om dette i timevis.
Kortversjonen er vel at vi startet dette nesten som Pearl Harbor. Det var bokstavelig talt: «Vi trenger store serier. Store serier. Bygg oss en katedral. Bygg oss et hangarskip.» Det var mandatet. Game of Thrones var der ute. Streaming skulle bli alt. Så i starten handlet alt om størrelse.
Vi sa vi ville lage åtte episoder. De ville ha tolv. Så da ble det tolv. Omfang var alt.
Så vi bygget en maskin for å lage den første sesongen. Og innen vi begynte på sesong to, mens sesong én ble sluppet, hadde hele industrien endret seg dramatisk. Alt krympet. Streaming var ikke den gullgåsa alle trodde.
Det ble en brutal oppvåkning for alle, og mange vanskelige avgjørelser for oss og Disney. Iger hadde kommet tilbake, og samtidig som folk mistet jobber, satt vi der og ba om enorme summer penger. Det er komplisert. Og vi hadde ingen «billig versjon» av serien. Det er litt som å møblere Versailles. Du kan ikke fylle slottet med IKEA-møbler. Det går ikke.
Men filosofien vår reddet oss. Vi kastet aldri bort penger. Aldri. Vi gjorde én reshoot i åpningssekvensen fordi vi syntes regissørene var for forsiktige og ville at de skulle være modigere. Ellers brukte vi alt. Jeg vil påstå at vi sannsynligvis var en av de mest effektive produksjonene de noen gang har hatt.
Vi forberedte oss ekstremt grundig. Serien var dyr, men alt havnet på skjermen. Jeg tror det er nøkkelen når man lager noe stort. Mange store produksjoner drukner i sløsing, reshoots og ombygging. Vi gjorde aldri slikt. Alt var presist hele veien.
Og jeg tror mottakelsen av første sesong ga dem selvtilliten til å satse videre på oss.
Q: Sesong to hopper mellom ulike tidsblokker. Hva skjer i periodene vi ikke ser, og hvordan jobbet du og skuespillerne med den utviklingen som skjer utenfor skjermen?
Tony Gilroy: Da vi kom opp med ideen, satt vi bokstavelig talt og drakk med Diego i Pitlochry i Skottland og fikk panikk. Hva i all verden skal vi gjøre?
Da ideen om fire blokker og fire år dukket opp, og jeg skulle ønske jeg kunne late som om det var en genial idé, var det egentlig bare problemløsning.
Det var mer sånn: Herregud, se der. Vi har fire år. Vi har disse fire tingene. Jeg husker at jeg gikk tilbake til hotellrommet, skrudde på datamaskinen og begynte å skissere. Hvordan ville det se ut? Og så: Herregud, hvis vi bare kommer tilbake i noen få dager hver gang, blir det intenst.
Så jeg visste at alle kom til å være skeptiske til det, derfor skrev jeg den første og siste scenen i hver blokk. Jeg skisserte hver av dem, bare som en proof of concept, for å se hvordan det ville fungere. Og det man oppdager når man gjør det, er at jeg visste hva som hadde skjedd imellom fordi folk oppfører seg slik de gjør når de kommer tilbake.
Det var et par steder hvor skuespillerne trengte å vite noe spesifikt. I fjerde blokk trengte Adria og Diego virkelig å vite mye om hendelsen som skjer før vi møter dem i safehouset. Hva har vi gjort? Hvordan har det vært? Hvordan har det gått?
Men overraskende nok ble spørsmålene færre og færre etter hvert. Jeg svarer alltid på spørsmål skuespillerne har, men de var egentlig veldig komfortable med hvor karakterene befant seg da vi møtte dem igjen.
Og serien vår handler så mye om øyeblikket. Øyeblikk for øyeblikk for øyeblikk. Hvis du hadde spurt meg før vi startet, ville jeg sagt: Herregud, vi kommer til å skrive en hel bibel om alt som har skjedd mellom tidsblokkene. Men det trengte vi aldri. Det fungerte mye enklere og mer uanstrengt enn jeg hadde sett for meg. Ja, det var overraskende.
Q: Du introduserte mange nye skuespillere gjennom Andor, og flere av dem fikk sitt store gjennombrudd. Hva ser du etter når du caster, og hvor viktig er birollene for seriens suksess?
Tony Gilroy: Superkraften vår på denne serien har vært castingen. Nina Gold og Martin Ware. Dere kjenner alle Nina. Hun har castet alle seriene. Vi hadde fire hundre taleroller gjennom de to sesongene. Jeg fortsatte bare å skrive masse karakterer og drev alle til vanvidd med det.
En amerikansk showrunner sa til meg før jeg dro over: «Du kommer til å bli så lykkelig. Du kommer til å gå til Nina, og hun kommer til å hente inn alle disse skuespillerne du aldri har sett før. Britiske regissører vil ikke bruke dem fordi de har vært med i EastEnders eller Coronation Street, eller gjort en dårlig melkereklame. De er snobbete på den måten. Men for deg kommer de til å føles nye, og de kommer til å være fantastiske.»
Herregud, talentbasen i Storbritannia var helt ekstraordinær. Nina fortsatte bare å hente inn folk. Elizabeth Dulau, som spiller Kleya, kom rett fra RADA. Første jobb. Vi kastet henne inn sammen med Stellan. Hvis det ikke hadde fungert, kunne hun bare vært trollmannens lærling, og vi kunne holdt henne gående litt lenger. Men herregud. Se på henne. Da begynner man bare å skrive for den personen.
Mo, som spiller Wilmon, kastet jeg opp på lastebilen på slutten for å redde ham. Men se hva han kan gjøre. Genevieve måtte vi bare hyre. Hun er legacy. Hun kommer med noe eget. Jeg kjente henne fra Rogue. Men jeg visste ikke hva hun kunne gjøre. Det viste seg at hun kan gjøre alt.
Og slik fortsetter det, med dagspillere og folk gjennom hele serien. Anton Lesser som Partagaz. Jeg kunne fortsatt lenge. Men det egoistiske biproduktet for meg, selv så sent i karrieren, når jeg egentlig burde være på vei nedover, er at jeg ble en mye bedre forfatter av denne serien.
Fordi jeg visste hvem jeg skrev for. Jeg kjente orkesteret jeg skrev for. Jeg visste at instrumentene var stemt. Jeg visste at alle kunne gjøre alle disse tingene.
Da blir man inspirert. Du ser dailies hver morgen. Alt som kommer fra skrivebordet, går rett i produksjon. Jeg skulle ønske jeg kunne ta skriveferdighetene jeg har nå og gå tretti år tilbake og begynne på nytt. Jeg lærte virkelig mye av disse skuespillerne. Jeg vet det høres rart ut, men det er det jeg tar med meg.
Q: Hvordan har tanken din om helten utviklet seg over tid, og hva er det som gjør Diego Lunas tolkning av Cassian så sterk?
Tony Gilroy: Jeg har vært i heltebransjen lenge, ikke sant? Nei, altså, man må ville være dem. Det må finnes noe i dem som folk ønsker å være. Jeg tror det er helt avgjørende.
Men det finnes et annet svar også. Hvis du spør meg, etter … jeg vil ikke engang si hvor mange tiår jeg har holdt på med dette, dere kan slå det opp selv. Dere vet hvor lenge jeg har vært her. Den største endringen for meg som forfatter? To ting.
For det første: tid. Det å kunne lage en serie som dette. Tid er en ny knapp å skru på. Du kan lage tolv episoder, tjuefire episoder. Men jeg tror The Sopranos gjorde noe helt fundamentalt med alle møter og alle samtaler.
Jeg har en tegning fra The New Yorker på veggen på kontoret mitt. Det er to huleboere, og på huleveggen er det en jeger som skal til å spidde en mammut. Den ene sier til den andre: «Kan du gjøre jegeren mer sympatisk?»
Før måtte liksom alle være sympatiske. Etter Tony Soprano skjønte alle at de bare må være fascinerende. Man må kunne finne noe å se inn i dem gjennom. Så jeg tror vi må holde fast ved det nivået av kompleksitet vi har nå. Men man må fortsatt kunne relatere til dem. Man må ville være den personen.
Alt du ser fra Diego … den indre godheten hans er umulig å komme unna. Uansett om han dreper politimenn eller hva han gjør. Dere kjenner ham, dere har vært rundt ham. Han er bare et fantastisk menneske. Jeg har jobbet med ham i ti år nå. Vi har aldri hatt en uenighet. Han er den beste samarbeidspartneren man kan ha.
Så uansett hva han gjør, uansett hvor nedrig eller stygt det er, føler man alltid at det fortsatt brenner en liten glorie et sted inni ham. Det er veldig nyttig. Og han klarer å formidle at serien på en måte er ganske messiansk, ikke sant? Han er en messiansk figur. Jeg vet ikke hvor mange her som har sett andre sesong, men der ser man ham motvillig ikke ønske den skjebnen.
Han klarer å fortsette å marsjere fremover, samtidig som han hele tiden beholder et lite element av kaos i seg. Og jeg tror vi fascineres av kaos i karakterer. Og jeg vet ikke. Noe av det er vel magi også, ikke sant?
Q: Da du bygget broen mellom Andor og Rogue One, var det noe fra filmen som måtte justeres, eller passet alt sammen?
Tony Gilroy: Nei, det var et par ting. Vi måtte virkelighetssjekke noe av det som skjedde i Rogue, så vi ikke brøt med noe. Men det virkelig kule med utgangspunktet var castingen av Andor. Han er denne altmuligmannen, den perfekte krigerspionen. En utrolig leder. En som kan lyve, forføre, ombestemme seg, planlegge. Det er åpenbart at de stoler på ham med dette ekstremt viktige oppdraget.
Så konseptet mitt var: La oss ta ham fem år tilbake og gjøre ham til en kakerlakk. La oss plukke ham opp på den verste dagen i livet hans og se denne kakerlakken bli en sommerfugl. Det var tesen min.
Og det fine med Rogue One er at den beveger seg så raskt. Han er så gåtefull. De små bitene og brødsmulene var akkurat det vi trengte. Han er ikke overeksponert i Rogue. Så med tanke på begrunnelse var det perfekt. Men det var ingenting jeg trengte å endre, nei.
Q: Serien utforsker propaganda og informasjonskrigføring. Hvorfor var det viktig å ta med?
Tony Gilroy: Makt ønsker alltid å kontrollere fortellingen, ikke sant? Jeg får det spørsmålet hele tiden, som om dette er en ny idé.
Riksdagsbrannen, så man kunne kvitte seg med kommunister og jøder og skylde på dem. Gulf of Tonkin-løgnen som dro USA inn i Vietnam. William Randolph Hearst som solgte den spansk-amerikanske krigen etter eksplosjonen på Maine. Helt siden det første leirbålet har noen ønsket å kontrollere historien. Kontroller historien, og du kontrollerer veldig mye.
Og det ville vært både uansvarlig og rett og slett kjedelig å få én sjanse i livet til å lage denne store romanen om revolusjon og opprør uten å ta med alt dette. Jeg ville ha med alt. Jeg har så mye jeg ønsker å snakke om, og så mange karakterer å gjøre det gjennom.
Så ja, propaganda måtte inn. Manipulasjon måtte inn. Ødeleggelsen av Ghorman ligger inne helt fra første scene, med Ben Mendelsohn som snakker om muligheten for å utslette planeten. Det er inspirert av Wannsee-konferansen. Det er bokstavelig talt der det kom fra.
Makt tar mikrofonen. Det er slik det fungerer.
Q: Sesong to føles mer jordnær innen spionasje og etterretning. Var det noen spesifikke filmer eller serier som inspirerte den retningen?
Tony Gilroy: Ja, altså, alt spiongreiene … det har jeg holdt på med hele livet. Jeg trengte egentlig ikke å sette meg inn i det på nytt. Mye av det jeg allerede kunne, som ting om den franske motstandsbevegelsen, var nyttig for noe av det vi gjorde.
Når det gjelder inspirasjoner, så ja, da må jeg gå internasjonalt. Le Village Français. Jeg elsker den serien. Jeg så den omtrent samtidig som jeg bygget dette. Kona mi og jeg så hele serien sammen.
Det jeg lærte av den serien, var hvordan man kan ha en enorm mengde beslutninger, ekte og organiske beslutninger, i hver episode. Man vil at karakterene skal ta valg. Ikke bare være passive eller bli dyttet rundt av handlingen. Den serien leverte virkelig på det. Hver episode hadde store, avgjørende valg, og det festet seg hos meg.
Men jeg vil nok si at den mest inspirerende serien for meg var Babylon Berlin. Den serien blåste meg fullstendig av banen. Hvor vakker den var, hvor rik og kompleks den var. Den første rekken med episoder, jeg husker ikke hvor mange det var, atten kanskje, var episk.
Bare tanken på at man kunne lage noe så komplekst og samtidig så storslått og vakkert … det pushet meg virkelig. De to seriene var nok de viktigste inspirasjonskildene.
Q: Andor har blitt beskrevet som en advarsel mot autoritære regimer. Var det intensjonen?
Tony Gilroy: Serien skulle egentlig kommet ut et år tidligere på grunn av streiken, så dette skrev vi for fire-fem år siden. Jeg satt ikke med avisen foran meg mens jeg skrev.
Grunnen til at jeg tok jobben var at de sa: «Du får et enormt lerret å jobbe på, alle disse ressursene, og Diego Luna. Og du kan lage den definitive fortellingen om revolusjon, opprør og autoritær makt.»
Jeg har studert dette hele livet uten egentlig å ha et sted å bruke det. Jeg har brukt livet på å lese historie, og plutselig var det som: Herregud, jeg kan putte alt dette inn her.
For meg har serien alltid vært tidløs. Jeg trekker fra seks tusen år med historie: den haitiske revolusjonen, den russiske revolusjonen, den amerikanske revolusjonen, den britiske revolusjonen. Tidlig kristendom. Hver eneste bok jeg har lest om Zapata. Jeg kunne putte alt inn i serien.
Jeg synes det er trist hvor korte periodene med fred og velstand faktisk er gjennom historien. Mesteparten av historien er den samme syklusen om og om igjen.
Hvis du viste denne serien til noen for hundre år siden, tre hundre år siden eller tre hundre år inn i fremtiden, tror jeg fortsatt den ville føltes relevant.
Og nei, jeg er ikke synsk. Jeg forutså ikke hvor verden kom til å være når serien slippes, og jeg kan heller ikke forutsi hvordan folk vil reagere på den nå. Så dere ser vel hvordan jeg danser litt rundt dette spørsmålet.
Q: Du har sagt at Andor er det viktigste prosjektet du har jobbet med. Hva gjør det annerledes enn filmer som Michael Clayton, The Bourne Legacy eller Rogue One?
Tony Gilroy: Når man begynner på noe som dette … jeg tilhører jo en generasjon manusforfattere som lærte håndverket på 80- og 90-tallet. Vi lærte å skrive stramt, komme oss raskt inn og ut av scener, alt det man måtte kunne for å tjene til livets opphold.
Og etter hvert gikk man videre til å lage egne filmer.
Men jeg føler nesten at de første tre fjerdedelene av karrieren min var som å skrive noveller. Dette var muligheten til å skrive en roman. Ikke bare en roman, men en episk roman.
Det som er så fantastisk med TV-formatet nå, og som ikke eksisterte da jeg startet, er at man har fått en helt ny knapp på tastaturet: tid.
Hvor lang burde historien egentlig være? Noen historier skal være tre episoder. Andre åtte. Andre tolv. Det er en utrolig spennende utvikling.
Og dette var sjansen min til å virkelig strekke ut.
Det er derfor dette prosjektet betyr så mye for meg.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
