War Machine
Et spennende premiss utvikler seg gradvis til en montasjedrevet reklamefilm for det amerikanske forsvaret.
Alan Ritchson er på vei opp og fram. Etter gjennombruddet som den massive hovedrollen i Reacher, som nå er inne i sin tredje sesong, har den 43 år gamle amerikanske skuespilleren etablert seg som en pålitelig tilstedeværelse innen moderne actionunderholdning. Det som gjør Ritchson interessant, er ikke bare fysikken hans. Under den aggressive og voldelige arketypen han ofte spiller, ligger det som regel et snev av sårbarhet og, om man ser nøye etter, en genuin menneskelighet.
Reacher åpnet døren for flere roller, hovedsakelig innen action. Et av de mer underholdende eksemplene er Guy Ritchies undervurderte og frydefullt respektløse The Ministry of Ungentlemanly Warfare (2024), hvor Ritchson spilte sammen med Henry Cavill og Eiza González.
Skuespilleren har også vært åpen om sine utfordringer med bipolar lidelse, noe som kanskje forklarer sårbarheten som av og til skinner gjennom den ellers hypermaskuline framtoningen hans på skjermen.
Netflixs War Machine høres derfor ut som noe midt i blinken for ham. En militær science fiction-actionfilm som lover å sette beinharde soldater i full kampuniform opp mot en ukjent mekanisk trussel, nærmere bestemt en gigantisk alien-robot stappfull av lasere, missiler, bomber og alt annet man måtte ønske seg. På papiret er dette akkurat typen premiss hvor Ritchson burde briljere, fullt ut lent inn i rollen som moderne actionhelt.
Derfor er det ekstra synd at selv om premisset i War Machine er perfekt fredagskveld-underholdning med popcorn i hånda, utvikler filmen seg gradvis til noe helt annet. Det fungerer sikkert fint for den åpenbare målgruppen, amerikanske militærentusiaster, men utenfor den boblen er det nok langt mindre engasjerende. Når det er sagt, skal jeg gladelig innrømme én ting: Jeg er svak for gigantiske roboter med våpen. Men la oss grave litt dypere.
War Machine starter i Afghanistans ørkenlandskap, hvor en gruppe militæringeniører, ledet av vår helt, senere kun kjent som 81 (Alan Ritchson), møter en strandet tropp soldater og deres Humvees, ledet av 81s bror (Jai Courtney).
Etter en solid dose ekstremt maskulin tøffing-snakk, hvor alle brøler replikkene sine mens de viser fram militærtatoveringer og får hendene skitne, blir gruppen plutselig angrepet av usette Taliban-soldater. 81 er den eneste som overlever, men ikke før han har båret sin døende bror tilbake til basen over skuldrene.
To år senere har 81 meldt seg på Ranger-trening i Colorado, altså gutta som tilsynelatende aldri går mer enn tre minutter uten å rope «Rangers lead the way… all the way!». Programmet ledes av den sure offiseren Torres (Esai Morales) og den lettere maniske kommandanten Sheridan (en ganske sprøyte gal Dennis Quaid). Etter en utmattende og altfor lang montasje med trening blir de fleste Ranger-aspirantene sortert ut, slik at bare de (u)heldige få står igjen til den siste «Death March»-øvelsen.
Og jeg kan ikke understreke nok hvor smertefullt klisjéfylt mye av dette oppsettet føles. Jeg er åpenbart ingen militærmann, og man får nesten håpe at regissør Patrick Hughes (The Expendables 3, The Hitman’s Bodyguard), som skrev filmen sammen med James Beaufort, som også dukker opp foran kamera som karakteren 23, med vilje har skrudd macho-faktoren og den konstante bromancen helt opp for filmatisk effekt.
Det betyr ikke at filmen er direkte vond å se på. Det er den ikke. Faktisk klarer Alan Ritchson, om man ser forbi all «gung-ho»-energien, å skape en ganske engasjerende, om enn arketypisk, karakter: den traumatiserte veteranen med PTSD, sårbar bak et tynt lag av maskulin heroisme, fast bestemt på å fullføre Ranger-treningen til ære for sin falne bror.
Filmens hovedfokus er den såkalte «Death March», en siste test hvor de gjenværende Ranger-elevene sendes ut i villmarken for å fullføre et oppdrag: ødelegge det de tror er et styrtet eksperimentelt militærfly. Alt er naturligvis bare en øvelse. Riflene er ladet med løsskudd, og motstanderne, den såkalte Cadre-gruppen, består av andre amerikanske soldater.
Men når de når fram til målet, innser de raskt at noe er galt. Vraket ligner overhodet ikke et vanlig fly. Et høyteknologisk pansret skrog, uten antydning til vinger, ligger begravd i bakken. Når soldatene planter sprengladningene sine, fører eksplosjonen til noe fullstendig uventet: en svært irritert alien-robot som umiddelbart begynner å massakrere troppen.
De overlevende, nå jaget gjennom villmarken av den massive maskinen, må finne veien tilbake til treningsbasen. På dette tidspunktet blir filmen i praksis en variant av Predator (1987), hvor soldatene plukkes av én etter én av en konstant tilstedeværende alien-trussel.
Det er ikke spesielt flatterende for filmen å lene seg så åpenlyst på noe så ikonisk, og selv om Alan Ritchson gjør sitt beste med materialet han har fått utdelt, begynner historien, eller det som er igjen av den, å falle litt fra hverandre i denne midtdelen.
La oss være ærlige: Uansett hvor interessant Alan Ritchsons karakter 81 måtte være innenfor sjangerens rammer, er de fleste her for den gigantiske mekaniske trusselen. På det området leverer filmen stort sett varene. Alienroboten ser passende truende ut, selv om bevegelsene tidvis er litt tunge og klønete, med en svak energi som minner om Steven Spielbergs fantastiske War of the Worlds (2005), mer i lyddesign og truende tilstedeværelse enn i selve utseendet.
Når den kolliderer med soldatene finner filmen av og til rytmen sin, særlig under en intens kryssing av en elv og en biljakt med et pansret kjøretøy, iscenesatt som en elegant, om enn ganske CGI-tung, one-shot-sekvens.
Men idet siste akt begynner, avslører filmen gradvis sine egentlige ambisjoner. Det som først virket som en røff militær science fiction-overlevelseshistorie, forvandles sakte men sikkert til noe helt annet: en glanset rekrutteringsvideo for den amerikanske hæren, komplett med heroiske slow motion-bilder, flagg som vaier majestetisk i vinden og brølende Black Hawk-helikoptre fulle av stoiske og patriotiske amerikanske soldater.
Når de uunngåelige kampropene vender tilbake, «Rangers lead the way!», etterfulgt av det naturligvis like entusiastiske svaret «All the way!», har War Machine fullstendig omfavnet sin indre propagandafilm. På dette tidspunktet forventer man nesten at rulleteksten skal stoppe opp så en rekrutteringsoffiser kan komme inn i bildet og dele ut brosjyrer.
Til tross for noen gode actionscener lander sluttresultatet, for denne norske kritikeren, særlig i dagens verdenssituasjon, et sted mellom pinlig og direkte klein.
War Machine hadde premiere på Netflix 6. mars.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
