Bak dragens tøyler – Serieskaper Ryan Condal om House of the dragon sesong 3
Hvordan styrer man et av verdens største seriemaskinerier uten å miste sjelen i fortellingen? Ryan Condal forteller om det tålmodige arbeidet bak House of the Dragon, og det uunngåelige mørket i sesong 3.
En klok mann sa en gang at makt har en tendens til å korrumpere, og at absolutt makt korrumperer absolutt. Ordene tilhørte den britiske historikeren og politikeren Lord Acton i 1887, og de har siden stått som en universell sannhet om hvordan autoritet forvitrer menneskets moralske kompass og omsorg for andre.
Det er en tematikk som aldri mister sin relevans – noe Ryan Condal er smertelig klar over. Som showrunner og serieskaper for House of the Dragon, HBOs massive adaptasjon av George R.R. Martins Fire & Blood, har han brukt de siste årene på å dokumentere nettopp denne moralske forvitringen i detalj.
I forkant av premieren på den tredje sesongen av House of the Dragon på Max, tok Ryan Condal seg tid fra det hektiske arbeidet med å ferdigstille Westeros for å snakke med oss om hva som driver serien fremover. Det er en samtale som understreker hvorfor nettopp denne fortellingen om Targaryen-familien har vokst til å bli noe langt mer ambisiøst og emosjonelt komplekst enn det vi så langt har sett av George R.R. Martins verden på skjermen.
Historien fortsetter
For en utenforstående kan det være lett å glemme at arbeidet med en produksjon som House of the Dragon ikke stopper når kameraene slås av. For showrunneren er innspillingen bare halve reisen. Når vi snakker med Condal, merker vi raskt en mann som har lagt det verste stresset bak seg, men som fremdeles befinner seg dypt inne i post-produksjonens detaljfokus.
– Jeg er definitivt roligere nå enn jeg var under lanseringspresset forrige gang, innrømmer han.
– Nå har vi nådd en enorm milpæl: Vi har satt picture lock på alle episodene. Det betyr at selve klippen og historiefortellingen er låst. Men det betyr også at vi er midt i post-produksjonens mest intensive fase. Vi sitter i London og jobber døgnet rundt med lyddesign, musikk og ikke minst de visuelle effektene. Det er en fascinerende, men utmattende fase. Vi finkjemmer tusenvis av VFX-bilder hver eneste uke for å sikre at alt ser perfekt ut. Det krever en helt annen form for konsentrasjon enn skriveprosessen eller selve innspillingen.
Den som venter på noe godt…
De fleste store fantasy-serier har lært seg et bestemt tempo. En rolig start. En eksplosjon midtveis. Og vi har lært oss å forvente noe episk i de siste par episodene. House of the Dragon sesong 3 går en annen vei enn forventet.
– Klokken ringer i bokseringen, og vi bare svinger haymaker’en med én gang, sier Condal. – Jeg tror det vil sette folk litt ut av spill, på en god måte, fordi det kommer så tungt og uventet. Men det setter også tonen for resten av sesongen.
Battle of the Gullet – det største sjøslaget i Westeros’ historie – åpner altså sesong 3. For de som ventet på det store slaget helt til slutten av sesong 2 – og ikke fikk det – er dette svaret. Condal tenker i filmstruktur, og Battle of the Gullet har alltid hatt en bestemt plass i hans kart over historien.
– Jeg kom i gang som manusforfatter for film, og jeg har alltid tenkt i fire akter. Den andre akten – den lange midtakten – er gjerne 60 sider eller mer i manus. Den er vanskelig å holde kontroll på. Så jeg prøver alltid å dele den i to, med et midtpunkt som er det vi kaller “point of no return”. I Star Wars er det når Millennium Falcon blir dratt inn i Death Star, og du lurer på hvordan de i det hele tatt skal komme seg ut. Battle of the Gullet har alltid vært det punktet i denne historien.
Det tok fire år å realisere den. Logistikk, ressurser, teknologi – alt måtte falle på plass. Men Condal er tydelig på at ventetiden ikke var bortkastet.
– Den første episoden er et resultat av fire år med planlegging og forsøk og finne ut av ting. Jeg er glad vi hadde den tiden, for det er det som gjorde at vi kunne lage det vi laget.
Og derfra, understreker han, er ingenting trygt lenger. – Vi kaster oss i det nå! Jeg tror ikke noe eller noen er trygge herfra og fremover.
Rhaenyra: Å tro sin egen fortelling
House of the Dragon har alltid vært en serie om mennesker som ødelegges av makt. Men i sesong 3 skjer noe nytt med Rhaenyra Targaryen – og Condal er åpen om at det er helt bevisst.
– Vi er fascinert av å leke med “den utvalgte”-tropen i dette universet, sier han. – Luke Skywalker, Harry Potter, Frodo, Aragorn – det er veletablerte arketyper. Men i denne serien, som undergraver alt, hva skjer når du forteller en karakter at gudene har utpekt henne til å herske, og setter seks drager bak henne? Jo, på et tidspunkt begynner hun å tro sin egen fortelling. Hun begynner å tro at alt er rettferdiggjort fordi gudene vil det slik.
Det er en utvikling Condal setter eksplisitt i sammenheng med virkelighetens maktstrukturer – monarkier, autokrater, karismatiske ledere som pakker personlig ambisjon inn i skjebne og kall.
– Jeg elsker hvordan det spiller inn på moderne politikk og nyere historie, og måten folk stiger til makt i disse monarkiske og autokratiske scenarioene. Jeg håper Rhaenyras karakter er en kompleks og sympatisk fremstilling av det – men også en advarsel. Og en tragedie.
Det er et poeng Condal ikke trekker ut av hendene på publikum. Rhaenyra har ikke blitt en skurk. Hun er blitt noe mer ubehagelig: et menneske som er overbevist om sin egen godhet mens hun tar valg som sakte eroderer den.
– Hvem karakteren er i dette ene øyeblikket, er ikke nødvendigvis hvem karakteren er for alltid, sier han. – Vi prøver ikke å lage endimensjonale TV-karakterer. Vi utsetter folk for press, for omstendigheter, og ser hva det gjør med dem.
Alicent: Å bli sitt eget menneske
Hvis Rhaenyra er historiens advarsel, er Alicent Hightower historiens tragedie. Condal beskriver henne som en karakter som hele livet har vært andres redskap, og som nå, som voksen med full handlefrihet, fremdeles sliter med å finne ut hvem hun egentlig er.
– Alicent ble i praksis oppdratt i en kult av politisk streben, sier Condal. – Faren hennes plasserte henne i sengen til kongen for å få sin egen blodlinje nærmere tronen. Det er vanskelig å kvitte seg med det som er blitt programmert inn i deg fra du var ung.
I sesong 3 befinner Alicent seg i en situasjon der ingen av valgene er gode. Sønnene hennes – Aegon og Aemond – har vist seg som skuffende ledere, den ene svak, den andre en massemorder. Hun vil ikke se familien sin dø, men hun vil heller ikke se riket brenne.
– Hun sitter fast i spørsmålet om hvem hun vil bli husket som, sier Condal. – En som strever ubarmhjertig, slik faren hennes gjorde, og ofrer alle for å klatre nærmere makten? Eller en som kanskje ikke blir husket godt av House Hightower, men som gjør det rette for riket – omgitt av alle disse andre som har gjort sine moralske kompromisser?
Og så er det Helaena. Condal er tydelig på at forholdet mellom Alicent og datteren er en av sesong 3s viktigste drivkrefter. Alicent føler hun sviktet henne da hun lot Viserys gifte henne bort til Aegon. Hun visste det var feil, men gjorde det likevel.
– Hun har en sterk forpliktelse overfor Helaena denne sesongen, og det setter henne i dyp konflikt med hvor hun til slutt vil havne.
Drager og guder
Konflikten mellom Rhaenyra og Alicent er ikke bare politisk, men også teologisk. Condal beskriver hvorfor.
– Targaryenene aksepterer de Syv fordi de skjønner at de trenger folket fornøyd, sier han. – Brød og sirkus. De godtar gudene deres, selv om de ser på seg selv – og sine drager – som de egentlige gudene. De ser seg selv som nærmere guder enn mennesker.
På den andre siden står Alicent, fra Oldtown — Westeros’ nærmeste ekvivalent til Vatikanstaten, slik Condal beskriver det. House Hightower og de Syv er vevd inn i hverandre på et dypt, institusjonelt nivå. Troen og tilhørigheten til religionen er både personlig og institusjonell.
Det er en dynamikk som ikke føles fremmed i 2026. Ideen om at en hersker er utpekt av høyere makter, at fienden representerer det gudløse og at ens egne handlinger derfor er rettferdiggjort, er et mønster som går igjen langt utenfor Westeros’ grenser.
– Fryksjonen mellom måten Targaryenene søker guddommelighet og makt, og de Syv, vil fortsette å være et sentralt tema i serien, sier Condal. – Det vil bare tilspisse seg mot slutten.
Utenfor kartet
Det er en unik og vanskelig utfordring å filmatisere Fire & Blood — George R.R. Martins krønike over House Targaryens dynastihistorie. De som har lest den, vet hva som skjer. Men å vite hvorfor, er en annen utfordring.
– Du har kapitteloverskriftene, prikkene du skal koble sammen, sier Condal. – Men du er sjelden inne i hodet på karakterene. Var de glade? Var de triste? Historikerne i boken er upålitelige og uenige med hverandre. Noe av det må du bare godta og lene deg inn i.
Det er nettopp det som gir serien sitt handlingsrom. Der historien slutter, begynner dramaturgien. Condal og teamet hans fyller mellomrommene – motivasjonene, tvilen, de private øyeblikkene som aldri ble nedtegnet – og det er i disse mellomrommene House of the Dragon finner sin egen stemme.
Den tredje sesongen av House of the Dragon kan du se på HBO Max nå.
Du kan lese vår anmeldelse av sesongen her.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
