Disclosure Day
Spielberg vender tilbake til stjernene med et fullspekket ensemble og John Williams-musikk. Men er filmen modig nok?
Se for deg denne scenen: Det er sent en sommerkveld på en hytte i Son, rett sør for Oslo. Foran peisen sitter to brødre. Den eldste, kanskje 12–13 år gammel, holder en stor bok i hendene, Møtet med det uforklarlige og leser høyt fra den. Den yngre broren, kanskje sju år gammel, følger med på hvert ord med store øyne. De har kommet til kapittelet om UFO-er.
De to brødrene var selvfølgelig meg og min storebror. Mens denne kvelden skulle bli starten på en livslang interesse for science fiction og fantasy — noe som blant annet har ledet til nettsiden du leser på nå — gikk min eldre bror videre til å bli forfatter (du kan lese om bøkene hans her). Også der var det mye fantasy og science fiction, i alle fall i starten. Nå handler det riktignok mest om vikinger.
Den kvelden, for over 40 år siden, startet ikke bare en fascinasjon for det uforklarlige, men også en dyp frykt, særlig for UFO-er. Jeg så alt jeg kom over av UFO-filmer, og som regel ble jeg så redd at jeg mistet nattesøvnen av dem. Det toppet seg selvfølgelig med Chiodo-brødrenes Killer Klowns from Outer Space i 1988, men allerede før det hadde Steven Spielberg skremt vannet av meg med Close Encounters of the Third Kind. Jeg syntes romvesenene som kom ut av UFO-en på slutten var fryktinngytende. Var det egentlig meningen at de skulle være det?
Steven Spielberg er en av en fåtall regissører som kan selge kinobilletter bare ved å ha navnet sitt på plakaten, og gjennom store deler av karrieren har han dyrket en dyp fascinasjon for det ukjente — særlig UFO-er og skapninger fra verdensrommet.
Close Encounters of the Third Kind, som kom ut i 1977, følger familiefaren Roy Neary, spilt av Richard Dreyfuss, som blir besatt av et UFO-mysterium og trekkes mot et mystisk fjell for et møte med skapninger fra en annen verden. Fem år senere kom E.T. the Extra-Terrestrial, historien om unge Elliott, spilt av Henry Thomas, og søsteren Gertie, spilt av Drew Barrymore, som møter et strandet romvesen og forsøker å hjelpe ham hjem.
I 2005 kom Spielbergs egen filmatisering av H.G. Wells’ klassiske roman The War of the Worlds. Her spiller Tom Cruise den slitne og ufrivillig heltemodige alenefaren Ray Ferrier, som må beskytte barna sine mens verden bryter sammen rundt ham under en invasjon fra verdensrommet. Der Close Encounters of the Third Kind og E.T. først og fremst handlet om undring og nysgjerrighet, var War of the Worlds en langt mørkere film som klarte det de fleste filmatiseringer av Wells’ roman feiler på: å fange opp og kommentere samtidens frykt, i dette tilfellet terrorangrepene 11. september, 2001.
Disse tre filmene blir ofte omtalt som Steven Spielbergs uoffisielle UFO-trilogi. Men visste du at Spielberg også sto bak miniserien Taken fra 2002?
Serien strekker seg over flere generasjoner, fra andre verdenskrig til begynnelsen av 2000-tallet, og følger flere familier hvis liv blir knyttet sammen gjennom UFO-fenomenet. Her kaster Spielberg og serieskaperne seg hodestups inn i hele UFO-mytologien: krasjlandinger i Roswell, hemmelige militærprosjekter, mystisk teknologi, bortføringer og hybridbarn. Kort sagt, alt det som fylte bøker som Møtet med det uforklarlige da jeg var liten.
Det bringer oss til Disclosure Day, en film som på mange måter har mer til felles med Taken enn med Spielbergs langt mer kjente UFO-filmer. Prosjektet ble kjent for flere år siden og levde lenge et stille liv under den uoffisielle arbeidstittelen “Steven Spielbergs kommende UFO-film”.
Timingen kunne knapt vært bedre. De siste årene har interessen for UFO-er fått nytt liv, ikke minst etter at amerikanske myndigheter har offentliggjort en rekke tidligere hemmeligstemplede dokumenter, videoer og rapporter. Om disse brakte oss nærmere sannheten er vanskelig å si, men de hadde i alle fall den tvilsomme fordelen at offentligheten plutselig ble svært opptatt av flygende tallerkener, og tilsvarende mindre opptatt av enkelte andre dokumenter som også konkurrerte om oppmerksomheten.
Disclosure Day foregår i en verden som nærmer seg randen av en ny storkrig. Det ligger i luften — i nyhetssendingene som spiller i bakgrunnen, i ansiktene til menneskene vi møter. Sammenligningene og advarslene til vår egen konfliktfylte verden er tydelige.
Midt i dette møter vi Margaret, spilt av Emily Blunt, en meteorolog med større ambisjoner enn værmeldingen tillater, og Daniel, spilt av Josh O’Connor — en mann hvis analytiske evner alltid har satt ham utenfor, og som nå er på rømmen med hemmeligheter han har stjålet fra organisasjonen han en gang jobbet for.
Lederen av denne organisasjonen er Noah Scanlon, spilt av Colin Firth, leder for en konspirasjon som mener hemmeligholdet må opprettholdes, og at folk flest ikke er klare for sannheten. På den andre siden er Hugo Wakefield, spilt av Colman Domingo, som leder en gruppe avhoppere med ett mål: at sannheten tilhører alle. Når Daniel og Margaret møtes, trekkes de inn i et kappløp som har opprinnelse helt tilbake til det legendariske UFO-krasjet i Roswell i 1947.
For meg føltes Disclosure Day på mange måter som en “greatest hits” av Steven Spielbergs livslange fascinasjon for UFO-myten. Her finnes spor av Close Encounters of the Third Kind, et ekko av E.T. the Extra-Terrestrial og stemninger som minner om War of the Worlds,, dog fritt for massive tripods og blodsugende romvesener, og som jeg var inne på, kanskje mest av alt Taken. Roswell, hemmelige myndighetsprosjekter, skjulte sannheter og romvesener er alle sentrale ingredienser. Det virkert som Spielberg har kastet hele UFO-bøtta på i blenderen.
Men dessverre virker ikke filmen like interessert i disse ideene som den burde være. Spielberg bygger opp et fascinerende bakteppe fullt av mysterier og konspirasjoner, men bruker overraskende lite tid til å utforske dem. I stedet blir store deler av filmen drevet frem av en ganske tradisjonell jakt fra A til B. Heltene ankommer et sted. Fra ingen steder dukker det opp en kolonne svarte SUV-er i perfekt formasjon, og agenter i mørke dress velter ut i hopetall. Heltene flykter videre. Og så gjentar det seg. Det er veldig amerikansk, veldig Spielberg, og etter hvert veldig forutsigbart.
Jeg skulle gjerne sett at filmen brukte mindre tid på biljakter og fluktsekvenser, og mer tid på å utforske UFO-mytologien den bygger på. Materialet er rikt nok til å bære langt mer enn det filmen til slutt velger å gjøre med det. Når Spielberg først åpner døren til spørsmål om kontakt med fremmede sivilisasjoner, myndigheters hemmelighold og menneskehetens plass i universet, er det vanskelig ikke å ønske seg mer, spesielt for denne anmelderen som har vokst med en fascinasjon for, om ikke tro på, besøkende fra fremmede planeter.
Filmen forsøker også å utforske hva romvesenenes eksistens vil bety for religion og tro. Jane, Daniels kjæreste og tidligere nonne spilt av Eve Hewson, er filmens inngang til dette, og det er en scene med en eldre nonne som siterer Bibelen som nesten er verdt å se alene. Det hele blir et klassisk eksempel på “God of the gaps”-prinsippet: troen tilpasser seg den nye virkeligheten med litt teologisk hårkløyveri, og Gud sitter igjen i de stadig minskende mellomrommene mellom rasjonell tankegang. Det var et ærlig forsøk, men det ble raskt popfilosofi og svada.
Og så er det CGI-en. Selv ikke et budsjett på 115 millioner dollar ser ut til å løse filmbransjens evige problem med dataanimerte dyr. En rev eller en hjort har noe organisk og uforutsigbart ved seg som datamaskiner ennå ikke har klart å gjenskape overbevisende, uansett hvor mange millioner polygoner de kaster på problemet. Men her snubler de mange beste, og det er fremdeles bedre enn å bruke ekte dyr, som i de fleste tilfellene ville vært uetisk uansett.
Heldigvis har Disclosure Day mye annet som fungerer, og som i stor grad veier opp for mange av filmens andre svakheter. Emily Blunt gir oss det som meget vel kan være en av de sterkeste prestasjonene i hennes karriere. Hennes Margaret har varme, sårbarhet og autoritet, og det er knapt en scene hun ikke løfter bare ved å være i den. Colin Firth er også svært god som Noah. Rollen kunne lett blitt en bartesnurrende konspirasjons-klisjé, men Firth spiller ham med nok nyanser til at man forstår motivasjonen hans, samme hvor brutalt han går til verks.
Josh O’Connor gjør det han kan med Daniel, men figuren kommer litt i skyggen av de sterkere personlighetene rundt ham. Det skyldes trolig mer manus enn skuespilleren selv. Daniel er den som setter det hele i gang, på flukt med Jane og en mystisk romvesen-McGuffin som organisasjonene vil ha tak i. Men utover å løpe fra mørkkledde agenter og av og til se sliten og oppgitt ut, blir rollen dessverre litt tynn. Det er Emily Blunt som løfter filmen.
Rent visuelt er dette en svært imponerende film. Kameraet glir elegant gjennom lange, komplekse tagninger, og Spielberg har alltid visst hvordan han skal fylle et bilde med lys og refleksjoner på en måte som er helt hans egen. Bakteppet av et samfunn på randen, med plyndrende folkemengder og nyhetskanaler som varsler det uunngåelige, henter frem noe av det mørkere fra Spielbergs filmografi.
Det samme gjelder musikken. John Williams er 94 år gammel, og dette er etter alt å dømme hans siste film. Det er en verdig avslutning på et av filmhistoriens mest berømte kreative partnerskap. Musikken er klassisk Williams, og deler av den vil helt sikkert bli spilt i konsertsaler for filmmusikk-elskere i mange år fremover.
Kanskje er det nettopp derfor Disclosure Day føles litt frustrerende. Spielberg har brukt store deler av livet sitt på å forestille seg hva som venter der ute, og man skulle ønske han hadde våget litt mer denne gangen. Utforsket mer. Oppdaget mer. At mannen som fikk en hel generasjon til å se opp mot stjernene med undring, hadde tatt oss med på en reise vi ikke hadde sett før, fremfor nesten to og en halv time på flukt fra mørkkledde agenter i svarte SUV-er.
Men Disclosure Day er likevel en flott science fiction film, selv om den spiller kortene litt for trygt. For med Spielberg bak roret på en ny UFO-film, hadde jeg håpet på et mer modig møte med det uforklarlige.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
