House of the Dragon (sesong 3)
Den beste serien i Westeros-universet er tilbake – og flyr høyere enn noen gang.
Westeros brenner. Etter to sesonger med House of the Dragon – basert på George R.R. Martins Fire & Blood (2018), en kronikk over Targaryen-dynastiets historie – er vi inne i den tredje av fire planlagte sesonger. Serien følger splittelsen i Targaryen-familien og den brutale kampen om herredømmet over Westeros: en verden der maktsyke herskere rider på ildsprutende drager som i praksis fungerer som masseødeleggelsesvåpen i en verden ellers bevæpnet med sverd og katapulter.
George R.R. Martins historisk-inspirerte fantasiverden ble først sett på skjermen i HBO-serien Game of Thrones i 2011, basert på hans roman-serie A Song of Ice and Fire. House of the Dragon utspiller seg noen hundre år tidligere, men alt henger sammen – fortellinger om krig og makt som strekker seg over hundrevis, i noen tilfeller tusener, av år. Vi har også nylig fått den kritikerroste A Knight of the Seven Kingdoms, med en mer intim og lokal handling, men med hendelser som likevel vil få store ringvirkninger for resten av Westeros.
Targaryen-familiens selvutslettende borgerkrig har lagt store deler av Westeros i aske i kampen om retten til å herske. Det hele startet med en velmenende, men svak hersker – kong Viserys I – hvis siste tvetydige ord satte to fraksjoner på kollisjonskurs. På den ene siden Rhaenyra Targaryen (Emma D’Arcy), utpekt av sin egen far som rettmessig arving til jerntronen. På den andre siden Aegon II Targaryen (Tom Glynn-Carney) – satt på tronen av sin mors familie, House Hightower, i et kupp Rhaenyra aldri kan tilgi. Det handler tilsynelatende om rett og urett, om løfter og svik. Men under overflaten pulserer noe langt mer gjenkjennelig: grådighet, maktbegjær og en ubøyelig vilje til å dominere – ikke så ulikt konfliktene vi leser om i våre egne aviser hver morgen.
Krigen eskalerte gradvis, med slag, intriger og et desperat kappløp om å skaffe seg flere drager og drageryttere – for i Westeros er drager ikke bare symboler på makt, de er makt. Den som kontrollerer flest, vinner. Det endte med Westeros på randen av total krig: Alicent Hightower (Olivia Cooke) tilbød å overgi King’s Landing, men Aegon II hadde allerede flyktet fra byen med den lumske Larys Strong (Matthew Needham), mens broren Aemond (Ewan Mitchell) hadde satt seg selv i sentrum av maktspillet.
Sesong 3 begynner akkurat der vi slapp. Den hardt skadede Aegon II er på flukt med den haltende, beregnende Larys Strong – kongens øyne og ører, og en mann som alltid overlever, uansett hvilken side som vinner. Tilbake i hovedstaden har den enøyde og nådeløse Aemond tatt kontrollen, ridende på Vhagar – den største og farligste dragen i live. På den andre siden har Rhaenyra sikret seg nye drageryttere blant Targaryen-etterkommere av tvilsom byrd, og for første gang har de svarte et reelt overtak i det som etterhvert ligner et kappløp om hvem som kan stille flest dragevinger i krig. Westeros er ikke lenger på randen. Krigen er total.
Alt leder mot det avgjørende sjøslaget i havstredet mellom King’s Landing – byen der jerntronen står, som alle vil ha rett på – og drageborgen Dragonstone ute i havgapet. Her leder den erfarne sjøfareren og lorden Corlys Velaryon (Steve Toussaint), kjent som “the Sea Snake”, en massiv flåte i tjeneste for Rhaenyra Targaryen. Mot seg har han Triarchy-flåten – en innleid allianse av krigslystne bystater fra den andre siden av havet, satt til å forsvare King’s Landing. I spissen står den uberegnelige admiralen Sharako Lohar (Abigail Thorn), like mye drevet av personlig ære som av militær strategi. Resultatet er et av de mest omfattende sjøslagene noen sinne sett på skjerm.
George R.R. Martins Westeros – med Game of Thrones, House of the Dragon, A Knight of the Seven Kingdoms og kommende Aegon’s Conquest – er ikke det man kan kalle tradisjonell sword-and-sorcery fantasy. Her finnes ingen trollmenn, alver eller dverger, og hverken heltedåd eller udåd er forbeholdt helter og skurker. Svart og hvitt drukner i et hav av blod og gråsoner.
I likhet med forgjengeren Game of Thrones er House of the Dragon båret oppe av et massivt ensemble dyktige skuespillere, som i stor grad samler seg på hver sin side av borgerkrigen – enten bak Rhaenyra Targaryen og hennes krav på jerntronen, eller bak House Hightower og den flyktende Aegon II.
Det er for mange sterke prestasjoner til å nevne alle, men denne sesongen skiller særlig noen seg ut. Emma D’Arcy er, som alltid, seriens tyngdepunkt som Rhaenyra Targaryen – en dronning hvis beslutninger bærer vekten av en hel verden. Matt Smith gir Daemon Targaryen en intensitet, farlig karisma, men også svart humor. Steve Toussaint er myndig og vemodig som Lord Corlys Velaryon. Men overraskelsen denne sesongen er Tom Glynn-Carney som den brannskadde og flyktende Aegon II – en karakter vi tidligere har kjent som arrogant og maktsyk, men som nå, fratatt alt, viser en menneskelig sårbarhet som ofte er overaskende og rørende.
Noe Westeros-franchisen alltid har vært kjent for er måten den trekker oss inn. Fra den nå ikoniske åpningsmusikken til Ramin Djawadi – der denne sesongens tittelsekvens viser stilisert blod som sakte renner over og farger et massivt veggteppe med borgerkrigen – til enorme landskap, drager satt mot vidstrakte horisonter, og helt ned til de minste detaljene i kostymer, våpenskjold og utsmykninger på sverd og rustninger.
Spesialeffektene har fått enda et løft fra et allerede imponerende nivå. Dragene, skapt av en rekke ledende VFX-studioer, føles enda mer til stede denne sesongen. Digitalt skapte skapninger kan ofte virke flytende og vektløse – noe selv de største blockbusterne kan slite med – men her har de en tyngde og tilstedeværelse som er vanskelig å oppnå, noe som særlig kommer til sin rett i scenene mellom Matt Smith og dragen Caraxes, der samspillet er mer overbevisende enn man ofte kan håpe på med en animert figur.
For meg er House of the Dragon på mange måter det Game of Thrones burde ha vært. Nå kan man selvfølgelig diskutere nøyaktig hvor i Game of Thrones den serien mistet grepet – og her er meningene delte, for å si det mildt. Men i denne diskusjonen hører det med at serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss – som siden har vist seg mer enn kapable med den fremragende 3 Body Problem på Netflix – støtte på et nokså uvanlig problem: de laget serien raskere enn George R.R. Martin klarte å skrive bøkene. Og da ber man om trøbbel.
Med House of the Dragon er det ingen slik utfordring. Showrunner Ryan Condal vet hvor han vil med serien, og det gir noe enhver god historie bør ha fra starten: en begynnelse og en slutt. Historiefortellingen føles langt mer planlagt og intensjonell – og spesielt i denne tredje sesongen, med en åpningsepisode som på mange måter fungerer som et “de som venter på noe godt, venter ikke forgjeves”-øyeblikk for alle som gikk litt skuffet hjem etter sesong 2.
For meg er House of the Dragon på mange måter det Game of Thrones burde ha vært. Showrunner Ryan Condal vet hvor han vil med serien , og det gir noe enhver god historie bør ha fra starten: en begynnelse og en slutt. Her er ingen Joffreys med tegneserieaktig ondskap. Ingen åpenbare helter. Bare mennesker som korrumperes av makten – eller som Lord Acton en gang sa: “Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely.”
House of the Dragon tar oss med til Westeros i all sin brutale prakt. Og ja, den flyr – bokstavelig talt – langt høyere enn det Game of Thrones noen gang gjorde.
Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av House of the Dragon sesong 3, som har premiere på Max 22. juni.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
