Karen Allen om Marion Ravenwood og arven etter Raiders of the Lost Ark

I 2021 feiret Raiders of the Lost Ark 40 år, en milepæl for en film som fortsatt regnes som en av de store eventyrklassikerne. For meg fikk jubileet en helt spesiell betydning. Det ble nemlig anledningen til mitt aller første ordentlige intervju som filmjournalist, med ingen ringere enn Karen Allen. Ingen ringere, fordi intervjuet ble gjort over telefon… hmm… ok, moving on.

For mange vil nok Indiana Jones selve ansiktet på klassisk eventyrfilm, men Marion Ravenwood var noe helt eget. Hun var aldri bare kjærlighetsinteressen eller kvinnen som ventet på å bli reddet. Marion var skarp, sta, handlekraftig og mer enn kapabel til å klare seg selv, noe som også er mye av grunnen til at karakteren fremdeles er så husket og godt likt selv 40 år etter at filmen kom ut.

Jeg husker fortsatt nervene før intervjuet. Jeg var veldig nervøs. Dette var mitt første intervju med en skuespiller fra en film jeg hadde vokst opp med, og Karen Allen var ikke hvem som helst. For en yngre utgave av meg var Marion Ravenwood en av de store actionheltinnene.

Heldigvis viste Allen seg raskt å være varm, åpen og generøs med både tiden og minnene sine.

Å skape Marion Ravenwood

Når vi møter Marion Ravenwood i Raiders of the Lost Ark, driver hun en røff bar i Nepal og drikker en diger mann under bordet mens lokalbefolkningen satser på utfallet. Det er en introduksjon få karakterer kan matche, og Allen forteller at akkurat denne scenen var nøkkelen til hvordan hun fant karakteren.

Karen Allen:
– Vel, det sto jo i manuset. Faktisk var det scenen de ba meg prøvespille med. Da Steven Spielberg begynte å tenke på hvem han ville ha i rollen, var det nok en ganske stor gruppe skuespillere han vurderte. Jeg vet at han lot flere prøvespille, men scenen han sendte meg var barscenen. Det var faktisk alt jeg hadde lest av manuset på det tidspunktet.

– Jeg bodde i New York, og han fikk meg fløyet til Los Angeles for prøvespill og skjermtester. Jeg tror jeg forelsket meg i Marion bare gjennom arbeidet med den ene scenen. Jeg syntes den var så fantastisk skrevet, og det var en helt utrolig måte å introdusere en karakter på. Vi møter henne mens hun sitter og drikker shots over bordet med en diger mann, mens folk står tett rundt og vedder på hvem som kommer til å svime av først. Det var en herlig måte å introdusere en karakter i en historie på.

Historien mellom Marion og Indy

Noe av det som gjør dynamikken mellom Marion og Indiana Jones så underholdende, er følelsen av at vi kommer inn midt i en historie som allerede har pågått lenge.

– Det eneste vi egentlig vet, er at han var elev av faren hennes, og at de hadde en slags flørt. Jeg tror Marion helt klart var forelsket i ham, og så forsvant han bare. Vi snakket ganske mye om hva historien deres egentlig var, og jeg tenkte mye på det selv. Jeg var overbevist om at de hadde utviklet et nært forhold. Hvor nært, vet jeg ikke, for hun ville jo kanskje vært 16 eller 17 år på den tiden, og faren hennes var frustrert fordi han ikke ville ha ham involvert med datteren sin.

– Indy forsvant bare en dag, og hun følte seg sveket eller såret. Det jeg også elsker med henne, er at i stedet for å gå inn i en psykologisk samtale om følelsene sine, så slår hun ham bare rett i ansiktet. Det er en så enkel og direkte måte å uttrykke følelsene sine på.

En heltinne som nektet å bli hjelpeløs

I dag er sterke kvinnelige action- og eventyrfigurer langt vanligere, men i 1981 var bildet et annet. Allen forteller at hun tidlig ble opptatt av at Marion ikke skulle gli over i en mer passiv rolle.

– Det er interessant, for Marion introduseres som denne sterke, uavhengige kvinnen som lever alene i Nepal etter farens død og overlever ved å drive sin egen bar. Men etter hvert som manuset utviklet seg, var det noen øyeblikk der hun begynte å bevege seg litt i retning av den klassiske hjelpeløse kvinnen, og det var jeg veldig imot. Selv om det kan være morsomt å spille på den typen rolle, følte jeg at vi måtte holde fast ved den sterke karakteren vi hadde introdusert.

– Jeg gikk ofte til Steven og delte tankene mine om hvordan vi burde fremstille Marion, for å holde henne så ressurssterk som mulig. Jeg tror filmen var ment som en hyllest til en bestemt type filmer fra 50- og 60-tallet, der kvinner ofte hadde den rollen. Men det var gøy å presse Marion forbi det. Hver gang hun virket usikker eller passiv, foreslo jeg ting hun kunne gjøre for å holde seg aktiv, i stedet for bare å vente på å bli reddet.

Det er også mye av forklaringen på hvorfor Marion fortsatt føles frisk i dag, mens mange andre kvinnelige filmfigurer fra samme periode har eldet langt dårligere.

Veien til Raiders

Det er nesten umulig å se for seg noen andre enn Harrison Ford med hatten og pisken, men rollen som Indiana Jones var opprinnelig tenkt for en annen.

– Ja! Steven hadde sett meg i noen filmer regissert av venner av ham, som Animal House av John Landis og The Wanderers av Phil Kaufman. Da han begynte castingprosessen, ba han om å møte meg. Så han fløy til New York, og vi snakket sammen i kanskje 15 minutter. En måned senere inviterte han meg til Los Angeles for skjermtester med noen ulike skuespillere.

– Tom Selleck hadde faktisk fått rollen som Indiana Jones, men han klarte ikke å komme seg ut av kontrakten sin på Magnum P.I., så han måtte gi slipp på rollen. Jeg gjorde skjermtester med skuespillere som Tim Matheson og John Shea. Etter et par uker fikk jeg telefonen om at de tilbød meg rollen. Men de hadde fortsatt ingen Indy. Harrison var jo allerede i nærheten på grunn av Star Wars-filmene, og et sted underveis innså de at han kunne spille både Indiana Jones og Han Solo.

– Det interessante er at jeg tror Indiana Jones alltid var tenkt som en trilogi, men min karakter var bare planlagt for den første filmen. De ønsket å gå tilbake i tid i oppfølgerne, så da ville de uansett trengt en yngre Marion.

En filmarv som fortsatt lever

Mer enn fire tiår senere fortsetter Raiders of the Lost Ark å finne nye publikummere.

– Det er utrolig at filmene har vart så lenge og blitt så ikoniske. Det er ganske ekstraordinært for meg. Som skuespiller gjør man mye arbeid, og noen filmer har sitt øyeblikk når de har premiere, før de gradvis forsvinner. Men filmer som denne blir feiret igjen og igjen, tiår etter tiår, mens nye publikummere oppdager dem.

– Det er veldig tilfredsstillende, og jeg er så stolt over å få være en del av det. Raiders har en arv som bare fortsetter videre ut i verden. Jeg har vært steder som små landsbyer i Chile, og noen kjenner meg igjen som Marion Ravenwood. Det er ganske utrolig. Denne filmen gjør det filmer skal gjøre – den bringer mennesker sammen.

Når jeg leser intervjuet igjen i dag, er det ikke først og fremst nervene jeg tenker på, men hvor fint det var å få starte denne delen av karrieren med en samtale med noen som betydde så mye for filmelskeren i meg lenge før journalistikken kom inn i bildet.

Dette intervjuet har vært tidligere publisert på både norsk og engelsk på forskjellige nettsider, men har nå funnet veien til Legendarium.