Kristofer Hivju — Om myter og monstre
Et tilbakeblikk på en samtale med den folkekjære skrælingen, om reisen gjennom Westeros, The Witcher og legendene som formet en karriere.
Du kjenner ham nok best som vildlingen Tormund Giantsbane i Game of Thrones, eller som den ukonvensjonelle etterforskeren Steinar i den svenske krimserien Beck. Den norske skuespilleren Kristofer Hivju har tatt sin særegne nordiske intensitet med seg til en lang rekke internasjonale roller — og han viser ingen tegn til å bremse opp.
Nå er han tilbake på hjemmebane også, i hovedrollen som politietterforsker Ole Vik i TV 2s nye påskekrim-serie Mord i Sogn, i tillegg til The Iris Affair, en internasjonal thriller fra Neil Cross, mannen bak Luther.
Det fikk meg til å grave i arkivet mitt, tilbake til en lang samtale jeg hadde med Hivju i 2021. Mens han nå beveger seg mellom den idylliske, men ikke fullt så fredelige fruktbygda i Sogn og internasjonale storproduksjoner, føles innsiktene hans om håndverket, tilnærmingen til ikoniske roller og karrieren på den internasjonale scenen mer relevante enn noensinne.
Det opprinnelige intervjuet var en personlig milepæl for meg: mitt første fysiske intervju etter en lang periode med videosamtaler, gjennomført på Ekeberg Café i Oslo. Jeg var spesielt interessert i å utforske arbeidet hans innen fantasy og science fiction, fra Game of Thrones og The Witcher til den spinnville og blodig morsomme Cocaine Bear.
Vikinginspirasjon
Født inn i et skuespillerdynasti — både foreldrene og bestemoren hans var i bransjen — kunne man tro at Kristofer var forutbestemt for scenen. Men lidenskapen hans lå lenge et annet sted, forklarer han. “Jeg ville bare begynne å spille musikk, så det var litt av en tilfeldighet at jeg fant ut at jeg hadde talent for skuespill … det var ikke noe jeg ønsket å gjøre før jeg var rundt 17 år, tror jeg.”
Interessen for nordiske fortellinger startet med en tidlig rolle som bondesønn i Stiklestadspelet, det tradisjonsrike norske spelet om kong Olav Haraldssons liv. Mens andre barn hadde tegnefilmer på lørdagsmorgen, fant Hivju sine superhelter i de islandske sagaene. Han bar disse historiene med seg inn i voksenlivet, der de ble en drivkraft i arbeidet hans og la grunnlaget for karakterer som Tormund Giantsbane.
Men etter å ha spilt så mange karakterer i den sjangeren, er han på vei bort fra de vikingaktige fortellingene? Hivju innrømmer at han har nådd et metningspunkt. “Det kommer til å ta en stund før jeg kan spille noe sånt igjen,” sier han, men legger raskt til: “jeg har hatt veldig mye glede av å gjøre det!”
Lidenskapen for norrøn kultur har likevel ikke avtatt. Etter å ha gjort navn for seg internasjonalt, begynte han å beklage det han ser på som nordmenns mangel på stolthet over sin egen vikinghistorie, sammenlignet med våre naboland.
“I Island, for eksempel, hører man ofte ting som: ‘Vi er de ekte vikingene!'” forteller Kristofer. “Men her i Norge, på et tidspunkt, ble det noe vi ikke ville snakke om lenger, noe politisk ukorrekt, som om vi ikke ville identifisere oss med ‘de barbarene’.”
Men han ser stadig hvordan denne kulturelle stoltheten blusse opp igjen i grasrotbevegelser, særlig når den offentlige støtten til kulturen trues:
“I Norge, når institusjoner legges ned og statlig støtte ikke lenger går til å bygge opp kulturen vår, eksploderer hele landet! Da setter de opp spel om vår kulturarv og ikoner som Haraldsson, Tryggvason og Hårfagre, og forteller historier om kulturarven vår. Det er de historiene folk vil fortelle når ingen kontrollerer noe … Da samles de i hver bygd, i hver lille by, og på hver ås og hvert fjell for å komponere, skape og spille! Det sier noe om Norge.”
Spillet om Game of Thrones
Kristofers gjennombrudd til den internasjonale filmindustrien kom med rollen som skrælingen Tormund Giantsbane i Game of Thrones. Han kom inn i tredje sesong av suksessserien, og karakteren hans skulle bli med helt til slutten — gjennom 33 episoder, og unngikk dermed den død og lemlemmelse serien var så kjent for, og ble en favoritt blant fansen. Jeg hadde sett hver episode av den fantasy-serien, og var nysgjerrig på hvordan det føltes å være del av en så stor produksjon, og hva som var hans beste minner fra de årene.
“Det var en slags flytsone som varte i åtte år for de fleste av oss som var involvert,” begynner Kristofer. “På en måte er det veldig vanskelig å skape noe som er virkelig bra, fordi man planlegger en ting, filmer noe annet, og når det kommer til klipping, blir det igjen noe helt annet. Det er et samarbeidsprosjekt som er avhengig av at alle ledd i kjeden jobber sammen, slik at skaperens visjoner og drømmer på et vis ender opp på skjermen.
Poenget mitt er at det var en flytsone med stor arbeidsmoral, enorme ambisjoner og mye arbeidsglede i hvert ledd av produksjonen. Det ble bare mer og mer intenst for hvert år som gikk, og budsjettene økte og økte, med nattskift og massive slag, ett etter det andre.
Da jeg kom inn i tredje sesong av serien, hadde den allerede blitt en hit, og den ‘hit-faktoren’ skulle bare bli større. Det ga oss selvtillit, som igjen ga oss kraften og driven til å fortsette. Alt i alt er tilfredsheten ved å jobbe med noe sånt mitt beste minne.”
Game of Thrones skulle få en stor innvirkning på Kristofers karriere. Navnet hans ble kjent verden over, og karakteren hans ble en publikumsfavoritt — Tormund Giantsbanes besettelse av ridderen Brienne av Tarth (spilt av Gwendoline Christie) har inspirert utallige memer og fanfiction.
Han reflekterer over å være del av et slikt fenomen: “Man kan være del av mye, og så plutselig er man med på noe som er så ikonisk og som har et så enormt stort publikum. Mitt ønske har alltid vært å underholde og inspirere folk, og i en serie som den fikk man begeistret dem i en så enorm grad. Som skuespiller setter man et varig avtrykk på publikum. Det er fascinerende å merke at folk fortsatt er så knyttet til det universet, selv om det er tre år siden serien ble avsluttet.
For eksempel, da jeg var på Comic-Con for noen år tilbake, møtte jeg Christopher Lloyd, den gærne professoren fra Back to the Future. Jeg ble helt starstruck, fordi de filmene betydde så mye for meg og hadde stor påvirkning på meg som barn. For meg var det en slags magisk verden, men for ham var det bare en fyr som hadde laget disse filmene for lenge siden. Likevel er de knyttet til ham, og han har blitt selve ikonet for disse filmene.”
Halvt Beist i The Witcher
Hivju gjorde også en minneverdig rolle i andre sesong av Netflix-suksessen The Witcher. Selv om han bare var med i den første episoden, “A Grain of Truth”, satte karakteren hans Nivellen, et spesielt inntrykk på meg. Ikke så rart, ettersom den tragiske og forhekslede adelsmannen er en favoritt for mange i The Witcher-fansen.
Hans første tilnærming til karakteren kom fra en interessant misforståelse.
“Jeg ble introdusert for The Witcher før Netflix lanserte den første sesongen,” forteller Kristofer. “Jeg hadde lite kunnskap om det, og forstod at det var et spill, så den referansen var der. Men jeg tilnærmet meg det på en isolert måte, basert kun på de bitene av tekst jeg fikk i forkant. Da jeg først så nærmere på og analyserte karakteren Nivellen, var det som om han var et menneske. Da jeg leste den første episoden, leste jeg den nok litt for raskt, fordi jeg ikke fikk med meg det kanskje viktigste i begynnelsen. Så da jeg møtte serieskaper Lauren Schmidt, innså jeg at han var et halvt villsvin! Men jeg hadde allerede knyttet meg til karakteren uten å være klar over alt det andre, og jeg er glad for det. Det lot meg starte med hans menneskelighet.”
Da han først forstod rollen fullt ut, kastet Hivju seg inn i den eksisterende lore-en og fanmiljøet for å forberede seg.
“Så begynte diskusjonene om hvordan vi skulle fremstille ham,” forklarer han. “Jeg fant mengder av fankunst og tegninger. Folk pratet om ham og hadde ham som favorittkarakter i The Witcher-universet. Med fantasy kan man lese bøker, spille spill, og besøke nettsamfunn der folk diskuterer og skaper sine egne historier. Poenget mitt er at det er mye lidenskap for disse verdenene, og da jeg gikk dypere inn i det, diskuterte vi hvordan vi skulle skape karakteren basert på dette.”
Som fantasy- og spesialeffekt-nerd måtte jeg spørre om de fantastiske praktiske effektene som lå bak skapelsen av Nivellen. Hivju forklarte at målet alltid var å bruker en fysisk maske i stedet for CGI, med inspirasjon fra klassiske historier, men med et mål om noe mye mørkere.
“Man kan ikke ignorere Skjønnheten og Udyret, for eksempel,” sier han. “Forfatteren av The Witcher, Andrzej Sapkowski, låner skamløst fra eldgamle myter, legender og historier, og setter dem inn i noe nytt. Det skal sies at vår historie er langt mørkere enn Skjønnheten og Udyret, det er sikkert.”
Den tekniske prosessen var utrolig detaljert, og krevde en fullkroppsavstøpning for å lage en spesialtilpasset drakt. Men den virkelige utfordringen var å fange en nyansert prestasjon innenfra den komplekse masken.
Kristofer beskriver prosessen: “Jeg hadde et lite hull i masken og et kamera, så jeg kunne se omgivelsene mine til hvert tid, og se ut gjennom Nivellens snute. Jeg hadde også en mengde små prikker i ansiktet for å fange uttrykkene mine inni masken, og de har utrolig detaljert opptak av alt jeg gjør. De brukte enorme ressurser på dette, fordi Nivellen er en så emosjonell karakter; han er ikke bare et udyr som skriker og hyler.
Regissøren, Stephen Surjik, var veldig opptatt av dette og ønsket at karakteren skulle være så autentisk som mulig. Et ansikt består av 350 muskler, og man kan uttrykke glede og skam i det samme smilet. Det finnes så mange uttrykk, og hvis de hadde blitt enstonige, som alltid er faren med en slik karakter, ville han ikke hatt samme emosjonelle påvirkning. Så det ble alles oppgave å få prestasjonen min inni masken til å komme til live på utsiden av selve masken. Jeg var veldig fornøyd med resultatet.”
Greia med The Thing
I prequel-filmen fra 2011 til John Carpenters skrekkmesterverk The Thing spilte Hivju Jonas, en av de norske polarforskerne. Rollen var hans første store internasjonale filmproduksjon, og satte ham midt i en klassisk debatt blant science fiction-fans: praktiske effekter mot CGI. Rykter har lenge svirret om at filmens praktiske effekter i stor grad ble erstattet med datagenererte. Jeg ba Kristofer rydde opp i dette.
“The Thing gjorde et stort inntrykk på meg som barn, og er et av mine første virkelig betydningsfulle filmminner. Å få være del av dette universet var en magisk opplevelse. Det var min første ordentlige filmrolle, ettersom jeg kom rett fra teaterscenen på det tidspunktet. Jeg fikk virkelig nerde ut da jeg gikk inn i dette. Flere av folkene på settet hadde faktisk vært involvert i John Carpenters originalproduksjon, og alle var store fans. Det er viktig å nevne igjen at filmen vår er en forfilm, ikke en nyinnspilling. Det er en hyllest, og det er veldig gøy å se den sammen med 80-tallsfilmen.”
Når det gjelder effektene, bekrefter Hivju at den opprinnelige planen var å satse tungt på praktiske effekter, men virkeligheten i moderne filmskaping krevde en hybrid tilnærming.
“Den opprinnelige ideen var å skape så mye som mulig med praktiske spesialeffekter, og det er fortsatt mye av det igjen,” forklarer han. “Men kravene til effekter bare øker over tid. Så selv om vi hadde mye utstyr styrt med fjernkontroller — vi hadde fire karer med sine egne fjernkontroller som beveget forskjellige ting — la det grunnlaget som senere kunne forsterkes med CGI. For eksempel hadde jeg den hånd-greia i ansiktet i en scene, som var en praktisk effekt. Jeg hadde mye gøy med det! Det var en slags filmutdanning for meg, akkurat der.”
De endeløse fandebattene om hvem som blir infisert når er ikke bare for publikum; Hivju sier at de samme samtalene fant sted på settet blant skuespillerne.
“Vi hadde de samme diskusjonene da vi laget prequel’en vår,” sier Kristofer. “‘Hva skjer når? Hvem skal bli hva? Hvem infiserer hvem?’ Jeg hadde mine egne teorier, og det var mange diskusjoner om dette. Også, hva karakteren din vet og hva du selv vet som skuespiller, er helt forskjellige ting. Det som var gøy med den rollen var hvordan jeg fikk forme karakteren min. Først var karakteren min Jonas litt underutviklet i manuset, men jeg skrev et langt brev til regissøren med ideer og detaljer vi kunne bruke. Og vi hadde omtakinger som hjalp med å forsterke disse ideene. Det var en fantastisk opplevelse.”
Veien videre
Etter å ha nådd det han kalte et metningspunkt med øksesvingende krigere, er det ingen overraskelse at Hivju har utforsket en rekke forskjellige roller. En slik minneverdig opptreden var i Cocaine Bear, komedie-skrekksuksessen om en bjørn som finner, og spiser opp, en hel haug med kokain, og går berserk.
Kristofer forklarer appellen ved et så vilt prosjekt: “Det er basert på en sann historie. Altså, premisset er sant, i hvert fall. Det handler om en bjørn som fant et lager med kokain. Men dette er også et av de ‘hva hvis’-scenarioene. Hva hvis bjørnen hadde gått helt amok? Det er en ‘monster i fjellene’-type film, og en komedie-drama med absurd galskap og overdreven splatter! Det er veldig gøy!”
Han fikk også prøve seg på en mer klassisk romeventyr-vinkling i Long Distance (også kjent som Distant under produksjon), en undervurdert science fiction-film fra Amblin som dessverre forsvant litt i mengden etter flere års forsinkelser, pandemi og andre lanseringsproblemer, før den endelig fikk premiere. I filmen spiller Hivju den hardbarka spesialsoldaten Dwayne, som sammen med hovedrollen, spilt av Anthony Ramos, krasjer på en farlig planet full av mannevonde skapninger. Det er en skjult liten perle i science fiction-sjangeren jeg stadig anebefaler for de som kan finne den.
Han er også fortsatt åpen for superheltverdenen, en sjanger han følger nøye som fan.
“Jeg har blitt kontaktet av både Marvel og DC før,” sier Kristofer. “Jeg kan ikke si hva det var for, siden det er en hellig regel blant skuespillere at vi aldri diskuterer rollene vi sier nei til. Men jeg er en stor Superman-fan, spesielt av Christopher Reeve. Og Batman, også, selvfølgelig; jeg har sett alt av det og elsket det skamløst! Marvel har tatt over og gjort mye i det siste, så jeg har følgt med på det også. Uansett, det er et langt liv, og ingen ser ut til å trå på bremsene med det første!”
Mord i Sogn
Fra samtalen vår i 2021 var det tydelig at Kristofer Hivju hadde et ønske om å utforske nytt og uventet terreng. Med roller i prosjekter som Cocaine Bear og The Iris Affair — der Hivju spiller vitenskapsmannen Jensen Lind sammen med blant annet Tom Hollander og Niamh Algar — ser det ut til at han har gjort akkurat det, og fortsetter å overraske publikum.
Men det mest interessante steget kan likevel være det han har tatt nærmest hjemmebane. Påsken 2026 ga TV 2 oss Mord i Sogn, en ny krimserie basert på Jørgen Jægers bokserie om politietterforsker Ole Vik, der Hivju spiller hovedrollen. Serien er satt i den fiktive bygda Fjellberghavn, innerst i en fjord i Sogn, et sted som ser ut som ren postkortidyll helt til sprekkene begynner å vise seg.
Det som gjør Mord i Sogn til noe friskt i en ellers ganske mørk nordisk krimsjanger, er nettopp tonen: langt lysere, mer optimistisk enn mye annen nordisk krim. En “glad-krim”, eller “cosy-crime”, kan vi kanskje kalle det, med litt etterlengtet humor og varme mellom mordene.
Det er en interessant kontrast til både skrælinger, forhekslede udyr og alle mulige shady typer, han er kjent for: her får han spille, som han selv har sagt det, en rett og slett trivelig fyr. Sammen med Eili Harboe, som spiller politistudenten Cecilie Hopen, og forfatter Jørgen Jæger selv tett på produksjonen, virker Mord i Sogn som et prosjekt Hivju har kaster seg helt inn i.
Det er kanskje slik man best oppsummerer Kristofer Hivju i dag: en skuespiller som pendler mellom de mørkeste fantasiverdenene og varmeste norske fjordbygdene, og som virker like hjemme i begge.
Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på engelsk på min Substack, The Bull’s Eye. Det er oversatt og oppdatert til publisering på denne nettsiden.
Tusen takk til min kjære og brilliante vennen, den fantastiske fotografen Kai Simon Fredriksen, for å ha foreviget Kristofer og meg selv i all vår hårete, vikingaktige glans tilbake i 2021.
Kai gikk bort på sine egne vilkår i de første ukene av 2025. Han vil alltid bli dypt savnet.
Du kan se flere av bildene hans på Instagram, som fortsatt er aktiv ved skrivende stund.
Hvis du eller noen du kjenner trenger noen å snakke med, er hjelp tilgjengelig.
Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (gratis og døgnåpen, også via chat på mentalhelse.no) Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpen)
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
