Kultfilm: Killer Klowns from Outer Space
Glødende sirkustelt og menneskespisende klovner fra det ytre rom? Velkommen til filmen som ødela nattesøvnen til 11 år gamle meg…
Året er 1988. Stedet er den lille, stereotypisk amerikanske småbyen Crescent Cove. Denne kvelden har Mike og kjæresten Debbie gjort som tenåringspar i skrekkfilmer alltid gjør: De har kjørt opp til et øde utkikkspunkt for å kline i fred. Mike har til og med tatt med en flaske champagne i den slitne bilen sin. Romantikken lever.
Så brytes stemningen av et intenst rosa-rødt lys som fyker over himmelen før det styrter ned i skogen like ved. Mike, spilt av en 26 år gammel Grant Cramer som later som han er tenåring fordi dette var 80-tallet og ingen stilte spørsmål, mister umiddelbart interessen for romantikk og bestemmer seg for å undersøke saken. Debbie, spilt av en 25 år gammel Suzanne Snyder, blir naturligvis dratt med.
Vel inne i skogen finner de noe som ser ut som et enormt sirkustelt badet i et unaturlig rosa skjær. Og siden dette er en film der sunn fornuft og overlevelsesinstinkt tydeligvis er valgfritt, går de selvfølgelig inn.
Der inne venter blinkende lys, merkelige maskiner, endeløse avgrunner og elektriske energibølger. Et slags groteskt, marerittaktig omreisende tivoli. Og noe lever der inne. Noe umenneskelig. Noe… sprøtt!
Klowner.
Nei, vent.
Klowns. Med K.
Og dette er definitivt ikke vanlige klovner. Og da snakker jeg ikke bare om stavemåten!
Killer Klowns from Outer Space er en av de filmene jeg går tilbake til med noen års mellomrom, delvis fordi den er hysterisk morsom, og delvis fordi den traumatiserte meg noe så fullstendig som barn. Jeg så den første gang sent på 80-tallet eller tidlig på 90-tallet, og den ga meg mareritt i månedsvis. Kanskje år.
Jeg var muligens en litt vel fantasifull, ung mann.
Det er en film jeg fremdeles har et noe komplisert kjærlighetsforhold til. På den ene siden er den en ren genistrek: en fullstendig hemningsløs lavbudsjetts sci-fi-komedie med bekmørk humor og en energi som skriker “1980-tallet!” så høyt at ekkoet fremdeles høres i kultfilm-nerder på conventions og special screenings flere tiår senere.
På den andre siden graver den sine groteske klovneklør rett ned i noen av våre mest primitive frykter. Filmen tar noe i utgangspunktet barnslig og trygt, nemlig klovner, og gjør dem til nådeløse, sadistiske rovdyr med en entusiasme som nesten får Pennywise fra Stephen Kings It og Art the Clown fra Terrifier til å sette seg opp og ta notater. Om ikke filmen oppfant “killer klovn”-sjangeren, så var den i hvert fall med på å perfeksjonere den.
Da jeg så filmen som 11- eller 12-åring, hadde jeg allerede en irrasjonell frykt både for klovner og UFO-er. Det høres kanskje komisk ut nå, men tidligere i barndommen hadde min eldre bror traumatisert meg på mørke sommerkvelder på hytta ved å lese høyt fra en bok om det uforklarlige, da spesielt om UFO’er.
Jeg kunne håndtere Freddy Krueger, Jason Voorhees og Xenomorphs uten problemer. Så lenge filmskurkene enten var fra vår planet, eller holdt seg i verdensrommet, var det greit. Men da Killer Klowns from Outer Space landet i videohylla, og faren min tenkte at “han liker jo filmer med romskip”, da ble for mye. En perfekt sammensatt cocktail… eller kanskje eggedosis… av absolutt alt jeg syntes var skummelt.
Klovnene kommer!
Å forklare handlingen i Killer Klowns from Outer Space er egentlig litt meningsløst. Filmen er mindre opptatt av historie enn av å servere en endeløs parade av absurde sci-fi- og klovnevitser. Dette er i praksis en slags “greatest hits”-samling av romvesen-klovner som terroriserer småbyen Crescent Cove på stadig mer kreative og fullstendig idiotiske måter, alt akkompagnert av John Massaris ikoniske musikk og den legendariske temasangen fra punkbandet The Dickies.
Men la oss forsøke likevel. Og her får jeg komme med en liten spoiler-warning. Om du ikke har sett filmen, men vil oppleve galskapen uten å vite mer, se filmen. Jeg tror den er på Prime Video.
Så, handlingen videre: Mike og Debbie oppdager altså et gigantisk sirkustelt midt ute i skogen. Problemet er bare at teltet viser seg å være et romskip. Og som alle vet: Har du et sirkus, trenger du klovner.
Disse klovnene er imidlertid… litt annerledes.
Etter et svært traumatisk møte med det man kanskje kan kalle “nærkontakt av den sirkusaktige typen”, flykter Mike og Debbie for livet. Det viser seg at Klownene er enorme, groteske romvesener forkledd som klovner, komplett med hvit sminke, røde neser, skarpe tenner og hår som ser ut som om Einstein eksploderte i en sukkerspinnmaskin.
Og de spiser mennesker.
Selvfølgelig gjør de det.
For å jakte på innbyggerne bruker de et arsenal av bisarre våpen og duppeditter som føles designet av et barn med høy feber: hagler som skyter popcorn-larver, syrepai i ansiktet, gigantiske ballonger som fanger mennesker, og kanskje mest ikonisk av alt: strålepistoler som pakker ofrene inn i sukkerspinnkokonger for senere konsum med sugerør!
Ja. Dette er en ekte film som faktisk eksisterer… i virkeligheten… på ekte. Ja…
Historien er ellers enkel. Mike og Debbie prøver å advare byen, men ingen tror på dem. Klownene fortsetter å kidnappe og drepe folk mens den sure og konstant irriterte sheriff Curtis Mooney, spilt av legendariske John Vernon, avviser alt som “ungdomspranks” helt til han selv blir gjort om til en levende hånddukke av Klownene…
…som er en setning jeg aldri trodde jeg kom til å skrive i en filmanalyse.
Dermed er det opp til Mike, Debbie, politimannen Dave Hanson og de mildt sagt alternative heltene Rich og Paul Terenzi, to iskrembil-sjåfører med IQ på nivå med romtemperert yoghurt, å redde dagen før hele byen blir menneskelig buffetmat.
Når Debbie blir kidnappet av Klownene og fraktet bort i en gigantisk svevende ballong festet til baksiden av en klovnebil, må heltene storme tilbake til marerittsirkuset. Nå vet de nemlig Klownenes eneste svakhet: den røde nesen.
Ja, selvfølgelig er det nesen.
Der inne må de møte den største og mest monstrøse av dem alle: Jojo the Klownzilla.
Fordi filmen på dette tidspunktet har sluttet å late som den følger normale menneskelige tanker.
Chiodo-brødrene
Å analysere skuespill eller regi i Killer Klowns from Outer Space blir nesten litt irrelevant. Dette er først og fremst et kjærlighetsbrev til praktiske effekter, sminke og animatronikk.
Filmen er laget av The Chiodo Brothers, spesialeffekt-veteraner som senere jobbet med filmer som Elf, Team America: World Police, Critters-filmene, Pee-wee’s Big Adventure og Ernest Scared Stupid, samt diverse claymation-sekvenser i The Simpsons.
Og det er nettopp her filmen virkelig fungerer.
Til tross for et beskjedent budsjett ser effektene overraskende fantastiske ut. Sminken, animatronikken og dukkearbeidet holder en kvalitet som føles langt dyrere enn filmen egentlig er. Klownene er fysisk tilstedeværende på en måte som gjør dem både morsomme og genuint ubehagelige. Det er noe med de tomme øynene og de plastaktige ansiktene som trigger et eller annet dypt primalt instinkt om at “dette burde ikke eksistere”.
Chiodo-brødrene laget aldri flere spillefilmer etter Killer Klowns from Outer Space, men filmen har fortsatt å leve videre som kultfenomen. Det har gått rykter om oppfølgere i flere tiår uten at noe faktisk har skjedd, men fotavtrykket etter filmen er fremdeles tydelig. Klown-kostymer fra filmen dukker stadig opp på conventions, og i 2024 fikk filmen til og med sitt eget videospill der mennesker og Klowns kjemper mot hverandre i et slags asymmetrisk multiplayer-mareritt.
Frykten for klovner
Det finnes faktisk et ord for frykten for klovner: coulrofobi.
Og det er kanskje ikke så rart. Flere studier viser at over halvparten av mennesker opplever en viss grad av ubehag rundt klovner, mens rundt fem prosent beskriver frykten som ekstrem. Den overdrevne sminken, de kunstige ansiktsuttrykkene og følelsen av at noe menneskelig skjuler seg bak masken trigger åpenbart noe dypt urovekkende hos mange av oss.
Men det fikk meg alltid til å lure på én ting:
Hvorfor var akkurat Killer Klowns from Outer Space så mye verre for meg enn andre klovnefilmer?
Hvorfor reagerte jeg ikke like sterkt på Pennywise i Stephen Kings It eller Tim Curry sin fantastiske versjon i TV-serien fra 1990?
Kanskje fordi Pennywise, hvor skremmende han enn er, fortsatt føles som en rolle i en ekstremt god historie av mesteren selv, Stephen King. Klownene i Killer Klowns from Outer Space, derimot, føles mer som beist, uten mer motivasjon enn å spise, drepe og ha det gøy underveis. Jeg har sett YouTube-analyser nylig som går i dybden rundt Klownenes livssyklus. Det er ikke bare jeg som overtenker dette. Og de snakker aldri, i hvert fall ikke på et språk mennesker kan forstå. De bare stirrer, gliser, jakter og spiser.
Og akkurat det traff meg rett i barndommen. Frykten for UFO’er var allerede på plass i den overaktive fantasien min. Tanken på noe fremmed, umenneskelig og totalt uforståelig som kommer ovenfra for å kidnappe deg midt på natten.
Den siste vitsen
Så vil vi noen gang få en oppfølger til Killer Klowns from Outer Space? Kanskje. Kultstatusen rundt filmen har i hvert fall aldri forsvunnet. Tvert imot virker det nesten som om den bare har vokst seg sterkere med årene, spesielt blant fans av klassisk 80-tallsskrekk, praktiske effekter og den typen filmer som føles som om de er skapt i et sukkerspinnmareritt etter midnatt. Klownene dukker stadig opp på conventions, i cosplay og nå også i videospill, og filmen har fått et overraskende langt liv for noe som i utgangspunktet fremstår som en fullstendig absurd idé.
Jeg tenker ofte på et intervju med Chiodo-brødrene mange år etter premieren, hvor de åpnet hele samtalen med en enkel innrømmelse: “Okay, it was us.” Som om de allerede visste at de hadde traumatisert en hel generasjon barn som tilfeldigvis fikk se filmen altfor tidlig på VHS. Jeg er ganske sikker på at de har rett. Jeg nekter å tro at jeg var den eneste unge science fiction-nerden som utviklet en livslang skepsis til både klovner og rosa sirkustelt etter dette.
Men dersom Klownene en dag faktisk vender tilbake i en ny film, så er det greit.
Denne gangen er jeg forberedt.
Tror jeg.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
