Monarch: Legachy of Monsters (sesong 2)
“You’re off the edge of the map, mate. Here there be monsters!”
«Here there be monsters!» Det gamle uttrykket dukket opp på eldgamle kart i en tid da verden føltes større, og det som lå bortenfor horisonten var mer mystikk enn visshet. Det var en advarsel mot å vandre for langt inn i det ukjente. I århundrene siden, etter hvert som kartene ble fylt ut og verden virket mindre, forsvant uttrykket gradvis ut av bruk. Det finnes tross alt ingen drager bak horisonten. Med mindre vi tilfeldigvis lever i en verden full av monstre.
MonsterVerse er en amerikansk multimedia-franchise som begynte med Godzilla (2014), regissert av Gareth Edwards, filmskaperen bak Rogue One og en mann med et helt spesielt talent for å få ting til å se ubegripelig store ut. Selv om filmen ikke falt i smak hos alle, bidro den i stor grad til å gi Godzilla ny legitimitet internasjonalt etter Roland Emmerichs fryktelige forsøk på å gjenopplive atomøglen i 1998.
Edwards’ film ble grunnmuren for det vi i dag kjenner som MonsterVerse, muliggjort gjennom en nøye framforhandlet lisensavtale med Japans Toho, Godzillas opprinnelige hjem. Gjennom senere filmer som Kong: Skull Island, Godzilla: King of the Monsters og Godzilla vs. Kong ble publikum, særlig vi som vokste opp med importerte Toho-filmer, gjenintrodusert ikke bare for Godzilla, men også Kong, Mothra, King Ghidorah, Rodan og til og med den herlig overdrevne Mechagodzilla.
MonsterVerse-filmene pleier å falle inn i to hovedkategorier. Noen handler først og fremst om å la monstre slåss mot hverandre, helst foran lett gjenkjennelige skylines for maksimal collateral damage, eller som jeg liker å kalle dem: «Let them fight!»-filmene. Andre er mer karakterdrevne, slik som Godzilla (2014) og Kong: Skull Island, hvor verdenen utforskes fra et menneskelig perspektiv. Etter hvert som filmene har lent seg stadig mer inn i ren spektakel og tidvis fullstendig gonzo-absurditet, går Apples spin-off-serie Monarch: Legacy of Monsters i motsatt retning.
Monarch: Legacy of Monsters følger opprinnelsen og utviklingen til MonsterVerses kvasi-hovedorganisasjon Monarch. Historien utspiller seg i to parallelle tidslinjer. På 1950- og 60-tallet følger vi den militære offiseren som blir oppdagelsesreisende, Lee Shaw (Wyatt Russell), forskeren Bill Randa (Anders Holm) og fysikeren Dr. Keiko Miura (Mari Yamamoto), mens de legger grunnlaget for Monarch gjennom en rekke ekspedisjoner. Langt mer enn bare tilbakeblikk beveger disse sekvensene seg gradvis mot hendelsene i Kong: Skull Island fra 1973 og den endelige skjebnen til Bill Randa.
Første sesong utforsket også en av franchisens viktigste ideer videre: Axis Mundi, et skjult rike knyttet til Titanenes opprinnelse, hvor tiden beveger seg annerledes enn i vår verden. Når Keiko går tapt der på 1960-tallet og senere reddes flere tiår senere uten å ha eldes, gjør serien det klart at Monarch ikke bare sporer gigantiske dyr, men etterforsker noe langt merkeligere.
Historien i nåtid finner sted i kjølvannet av G-Day i 2014, da Godzilla kjempet mot MUTOs i San Francisco, ødela store deler av byen og avslørte Titanene for verden. I sentrum står Bill Randas barnebarn Cate (Anna Sawai) og halvbroren Kentaro (Ren Watabe), sammen med faren Hiroshi Randa (Takehiro Hira), Dr. Keiko Miura og en eldre Lee Shaw. I et inspirert castingvalg spilles Shaw i nåtiden av Wyatt Russells virkelige far, Kurt Russell, noe som gjør likheten mellom dem til mer enn bare en tilfeldighet.
Historien i nåtid følger både de globale og familiære konsekvensene av Titanenes framvekst, mens karakterene konfronterer nye trusler, noen ganger i samarbeid med Monarch og andre ganger i konflikt med organisasjonen, samtidig som gamle hemmeligheter gradvis kommer til overflaten.
Sesong 2 plukker opp trådene nærmest umiddelbart etter hendelsene i den første historien og bygger direkte videre på avsløringene fra første sesong. Nå som Axis Mundi ikke lenger bare er en teori, og sprekkene innad i Monarch er blitt synlige, entrer en ny aktør scenen: teknologiselskapet APEX, ivrige etter å bevæpne det Monarch studerer. Samtidig stiger en ny akvatisk Titan, foreløpig kjent som Titan X, opp fra dypet og trekker mysteriene rundt Axis Mundi enda lenger ut i lyset, mens verden presses mot nok et oppgjør.
Men til tross for all den institusjonelle intrigespillingen, forblir Monarch: Legacy of Monsters umiskjennelig menneskelig i fokus. Titan X er ikke bare et kraken-lignende monster hentet opp fra havdypets folklore, men en gåtefull tilstedeværelse med personlige konsekvenser for karakterene. Uten å gå inn i spoiler-territorium tilfører skapningens forbindelse til en av hovedpersonene en overraskende emosjonell dimensjon. I stedet for å lene seg på velkjente science fiction-klisjeer behandles dette forholdet med tilbakeholdenhet, forankret i karakterene snarere enn skjebnebestemt mytologi.
Selv om Titan X driver mye av mysteriet denne sesongen, er den langt fra den eneste trusselen som ruver over historien. Både Godzilla og Kong dukker opp gjennom flere episoder, ikke som korte cameos, men som sentrale krefter i fortellingen. Andre skapninger viser seg også underveis, formidable og ofte urovekkende innbyggere fra Axis Mundi, Skull Island og verdens ytterste hjørner, som karakterene beveger seg gjennom i løpet av seriens ti episoder.
Det er ikke uvanlig at TV-serier basert på etablerte franchiser bruker første sesong på å teste farvannet og finne fotfeste. Monarch: Legacy of Monsters var allerede selvsikker i debutsesongen, men sesong 2 føles langt tryggere på seg selv. Skuespillerne virker nå fullt etablert i rollene sine. De introduserer ikke lenger bare karakterene for publikum, men lever faktisk i dem.
Dette er særlig tydelig i Anna Sawais Cate Randa. Etter suksessen med Shōgun er det åpenbart at Sawai ikke bare kan bære en scene, men en hel fortelling. I sesong 2 trer hun enda tydeligere fram i sentrum, hvor Cates sorg, sinne og sta besluttsomhet former historiens retning i stedet for bare å reagere på hendelsene rundt henne.
Russell-castingen er fortsatt en av seriens smarteste avgjørelser. Kurt Russell og Wyatt Russell leverer distinkte, men sømløst sammenkoblede tolkninger av Lee Shaw. Selv om de aldri deler scener, føles prestasjonene deres som en dialog på tvers av tid. Særlig i denne andre sesongen blir følelsen av at far og sønn former ulike versjoner av samme mann enda tydeligere.
Når det gjelder visuelle effekter, lyddesign og ren spektakel, opprettholder sesong 2 ikke bare den høye standarden som forbindes med Apples science fiction-produksjoner, men utvider også skalaen betydelig. Ambisjonene på skjermen gjenspeiler arbeidet til et globalt nettverk av effekt- og postproduksjonsselskaper, fra New Zealands Wētā FX til Norges eget Storm Studios, nylig Oscar-nominert for arbeidet sitt på Sinners. Resultatet er ikke bare større actionscener, men også en rikere følelse av fysisk tilstedeværelse, særlig i de akvatiske sekvensene hvor tyngde, dybde og bevegelse føles overbevisende elementært.
Den andre sesongen av Monarch: Legacy of Monsters beviser at MonsterVerse kan være langt mer enn bare Titaner som slår hverandre i ansiktet mens storbyer kollapser rundt dem. Serien er på sitt beste når den blir værende i de menneskelige rommene mellom katastrofene, hvor institusjoner slår sprekker og lojaliteter brenner langsomt i stedet for å eksplodere.
Kanskje hadde de gamle karttegnerne rett likevel. Kanskje var de bare ærlige nok til å innrømme hva de ikke visste. I MonsterVerse forblir verdens mørkeste kroker sta og uopplyste, fra de dypeste havgravene til de eldste grottene og de heteste flammene. For her, utenfor kanten av kartet, venter monstrene fortsatt på oss, sultne mens de stirrer mot verdenen vi tar for gitt.
Sesong 2 av Monarch: Legacy of Monsters hadde premiere på Apple TV+ 27. februar.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
