Hva er Star Wars-fandom?

“I thought Star Wars was too wacky for the general public.”

— George Lucas

25. mai 1977 sitter en ung filmskaper stille ved et bord på en restaurant på Hollywood Boulevard. Han er en del av den rebelske New Hollywood-bølgen, og selv om han er kjent for å være reservert og litt nerdete, er han også åpenbart talentfull, med skjegg, briller og en hårfrisyre som ser ut til å leve sitt eget liv. Han er ennå ingen stormakt i filmindustrien, og egentlig har han liten interesse av å bli det. Drømmen hans er å lage eksperimentelle filmer, eller kanskje enda heller bli racerbilsjåfør… om det ikke hadde vært for den ulykken.

På den andre siden av gaten har det samlet seg en enorm folkemengde utenfor Grauman’s Chinese Theatre. Fortauet er fylt av forventningsfulle kinogjengere, nysgjerrige tilskuere og politi som forsøker å holde trafikken flytende rundt køen som strekker seg rundt kvartalet. De har kommet for å se filmskaperens nyeste prosjekt, en film han selv aldri trodde ville bli noen suksess. Selv nå, mens han ser ut på menneskehavet, sliter han med å forstå det.

En fandom blir født

“Luminous beings are we, not this crude matter.”

— Yoda (Frank Oz), The Empire Strikes Back

Filmskaperen var George Lucas, bare 33 år gammel, og han sto plutselig ansikt til ansikt med et fenomen han aldri hadde forestilt seg. Han hadde lagt hele sjelen sin i det han selv så på som et slags “romeventyr”, et lavbudsjetts eksperiment inspirert av eventyrseriene han elsket som barn. Hver lørdag morgen forsvant han inn i historier om Buck Rogers og Flash Gordon. Disse heltene og eventyrene skulle forme ham for resten av livet.

Men produksjonen av Star Wars var et mareritt, preget av budsjettproblemer, tekniske utfordringer og konstant stress. Lucas var utslitt og desillusjonert, og hadde nesten mistet troen på hele prosjektet. Filmen hadde opprinnelig den langt mer tungvinte tittelen Adventures of Luke Starkiller, as taken from the Journal of the Whills, Saga I: The Star Wars, men etter litt vennlig press fra blant andre en ung Steven Spielberg, som nylig hadde sluppet en liten film kalt Jaws, landet Lucas til slutt på den langt enklere Star Wars.

Likevel hadde han liten tro på at filmen ville lykkes.

Star Wars traff publikum på helt riktig tidspunkt. USA var fortsatt preget av etterdønningene etter Vietnamkrigen, og Watergate-skandalen hadde skapt dyp mistillit til myndigheter og politiske ledere. Midt i denne pessimismen tilbød Star Wars noe helt annet: et storslått eventyr fylt av håp, der det gode kunne seire og helter kunne reise seg mot alle odds.

Filmen ble en moderne myte, en historie som fanget millioner av mennesker og la grunnlaget for en fandom som skulle vokse, blomstre og til tider splittes gjennom flere tiår.

Star Wars-fandomen var født.

Hva er egentlig fandom?

“You must unlearn what you have learned.”

— Yoda (Frank Oz), The Empire Strikes Back

Men hva betyr egentlig “fandom”? Det er ikke akkurat et ord man bruker til daglig, men for millioner av mennesker er det nærmest en egen verden.

Kort fortalt handler fandom om aktivitetene og fellesskapet som oppstår rundt filmer, serier, merkevarer eller andre kulturfenomener. Det er et sosialt nettverk bygget på delt entusiasme, der folk samles rundt noe de elsker. Fandom oppstår gjerne når et univers eller en merkevare gir folk identitet og tilhørighet, altså noe de kan bruke til å uttrykke hvem de er.

Star Wars, Harry Potter, The Hunger Games og store idrettslag skaper fandomer. Det samme gjør Porsche, Harley-Davidson og Tesla. Alle tilbyr noe fans kan identifisere seg med og gjøre til en del av sin egen identitet.

Melkekartongen du kjøper på butikken gjør derimot neppe det samme. Men hvem vet, kanskje det finnes noen der ute med plakater av melkekartonger på veggen og en lidenskapelig interesse for håndverksost. Ingen dømming her, men det ville vært en ganske annen artikkel.

Et lite teoretisk sidespor

“Time it is for you to look past a pile of old books, hmm?”

— Yoda (Frank Oz), The Last Jedi

Ordet “fan” kommer opprinnelig fra “fanatic”, altså fanatiker, men i dag handler det først og fremst om sterk lidenskap, ikke religiøs overbevisning. Selv om fandomer kan minne litt om religiøse fellesskap, er det selvfølgelig ikke det samme.

For mange fans er det helt naturlig å dele entusiasmen sin med andre. YouTube og sosiale medier er fulle av videoer, fan art, podkaster og diskusjoner laget av fans for fans. Når mange nok mennesker gjør dette samtidig, begynner det å danne seg et nettverk, og dermed en fandom.

I boken Superfandom: How Our Obsessions Are Changing What We Buy and Who We Are beskriver Aaron M. Glazer og Zoe Fraade-Blanar noen sentrale elementer i fandom-kulturen. Det ene er “fan objects”, altså fysiske objekter som samlerfigurer, plakater eller autografer. Det andre er “fan texts”, mer abstrakte ting som opplevelser, musikk, sitater eller ideer knyttet til fandommen.

Fans bruker både objektene og opplevelsene til å uttrykke lidenskapen sin og styrke båndene til andre fans.

Så hva skal egentlig til for å skape en fandom? Ifølge Glazer og Fraade-Blanar ser formelen slik ut:

Emosjonell respons + effektiv kommunikasjon + kritisk masse.

Med andre ord: Når nok mennesker elsker noe sterkt nok og har mulighet til å dele det med hverandre, oppstår en fandom.

Nerdens hevn

“Who’s scruffy looking?”

— Han Solo (Harrison Ford), The Empire Strikes Back

Nå er det nok teori.

Det fantes en tid da fandom ble sett på som ganske ukult. Nerder og entusiaster holdt til i utkanten av populærkulturen, og de “kule” ville aldri innrømmet at de var del av en fandom.

Men de siste tiårene har dette endret seg dramatisk, spesielt med fremveksten av internett og sosiale medier. Nerdkultur har gått fra å være nisje til å bli mainstream.

Man kan diskutere hvor stor rolle serier som The Big Bang Theory og Stranger Things har spilt i dette, og om de egentlig representerer “ekte” nerder. Men det er liten tvil om at de har bidratt til å normalisere fandom og entusiasme også for folk utenfor miljøene.

Det å være nerdete er ikke lenger noe man skjuler. Tvert imot har det blitt noe mange er stolte av. Videospill finnes i nesten alle hjem, brettspill blomstrer, og rollespill som Dungeons & Dragons har fått en enorm renessanse.

Kanskje ser man dette tydeligst gjennom Dungeons & Dragons-miljøet selv. Det som en gang var en smal hobby, har tiltrukket seg kjendiser som Henry Cavill, Vin Diesel, Jon Favreau og Stephen Colbert.

Når kjendiser viser frem den nerdete siden sin, gjør det også fandom mer sosialt akseptert. Lidenskap er ikke lenger noe man trenger å skjule, uansett hvor “scruffy looking” fandommen måtte være.

Bad Guys Doing Good

“Aren’t you a little short for a Stormtrooper?”

— Prinsesse Leia Organa (Carrie Fisher), A New Hope

Et av de beste eksemplene på fandom i praksis er Star Wars-organisasjonen 501st Legion, grunnlagt i 1997 av de amerikanske fansene Albin Johnson og Tom Crews. Dette er en ideell organisasjon med mottoet “Bad Guys Doing Good”, der medlemmene bygger sine egne kostymer, som oftest stormtrooper-rustninger eller andre skurkeuniformer fra Star Wars-universet.

Deretter bruker de dem til veldedighet og arrangementer over hele verden.

Fra besøk på barnesykehus til filmpremierer og messer sprer medlemmene glede hvor enn de dukker opp. Den norske avdelingen, Nordic Garrison, arrangerer til og med årlige turer til Finse, der vinterscenene på Hoth i The Empire Strikes Back ble filmet.

George Lucas selv ble æresmedlem, og ga til og med organisasjonen en plass i selve Star Wars-kanonen. I Revenge of the Sith fikk klonesoldatene som angriper Jedi-tempelet betegnelsen 501st Legion, som en hyllest til organisasjonens arbeid i virkeligheten.

501st Legion tok til slutt også steget inn på skjermen. Da The Mandalorian trengte stormtroopere som statister, hvem passet vel bedre enn fans som allerede levde og åndet rollene? I sine egenbygde rustninger stilte medlemmer av 501st opp som Imperiets soldater på ordentlig.

Fandomens mørkere side

“That’s not how the Force works!”

— Han Solo (Harrison Ford), The Force Awakens

Dessverre bruker ikke alle fans lidenskapen sin til noe positivt, og Star Wars-fandomen har lenge hatt en mørkere side.

Det sies gjerne at ingen hater Star Wars mer enn Star Wars-fans. Hvor uttrykket stammer fra vet jeg ikke, men det er neppe tilfeldig. I årevis har fandommen vært fylt av diskusjoner om hvorvidt “Han shot first”, om Ewokene ødela serien, eller hvilken film som “drepte” franchisen.

I dag kan man nærmest stille klokken etter det: Hver gang en ny film eller serie slippes, følger bølger av review bombing, sinne og organiserte kampanjer på nettet. Logger man inn på sosiale medier etter en ny Star Wars-premiere, skulle man tro serien var et av vår tids største kulturproblemer.

Men dette er ikke noe nytt. Selv The Empire Strikes Back, som i dag ofte regnes som seriens høydepunkt, møtte kraftig motstand da den kom i 1980. Man kan bare forestille seg reaksjonene om sosiale medier hadde eksistert da.

“Hva!? Faren hans!? Jeg hater George Lucas! Alle sammen, gi filmen én stjerne på IMDb!”

Kanskje trenger hver nye Star Wars-film bare litt tid før følelsene legger seg.

Prequel-trilogien er et godt eksempel. Da filmene kom mellom 1999 og 2005, møtte de mye kritikk fra eldre fans. I dag har de fått en langt varmere mottakelse, mye takket være generasjonen som vokste opp med dem. For mange var dette deres inngang til galaksen langt, langt borte. Serien The Clone Wars bidro også sterkt til å styrke prequelenes status blant fans.

Den giftige fandomen

“Fear leads to anger, anger leads to hate. Hate leads to suffering.”

— Yoda (Frank Oz), The Phantom Menace

Sterke reaksjoner rundt nye Star Wars-utgivelser er ikke nødvendigvis overraskende. Historiene betyr mye for folk, og mange fans har svært sterke meninger om hvordan Star Wars “skal” være. Når nye filmer eller serier bryter med disse forventningene, kan det for enkelte føles som et personlig svik.

Sosiale medier gjør sjelden situasjonen bedre.

Star Wars har dessverre flere ganger opplevd direkte giftige reaksjoner fra deler av fandommen. Ahmed Best, som spilte Jar Jar Binks i The Phantom Menace, opplevde så massiv trakassering at han senere fortalte at han var nær ved å ta sitt eget liv. Jake Lloyd, som spilte unge Anakin Skywalker, ble mobbet på skolen og trakk seg tidlig fra skuespilleryrket.

Selv George Lucas skal etter sigende ha blitt så sliten av den konstante motstanden mot prequel-filmene at det var en av grunnene til at han til slutt solgte Star Wars til Disney.

Også nyere produksjoner har møtt kraftig motstand. The Last Jedi skapte enorme konflikter internt i fandommen, og skuespiller Kelly Marie Tran ble utsatt for så mye rasisme og sexisme på nettet at hun til slutt forlot sosiale medier. Amandla Stenberg fra The Acolyte opplevde lignende trakassering.

En del av forklaringen ligger kanskje i hvordan sosiale medier forsterker negative stemmer langt mer enn positive. Sinne og konflikt skaper klikk. Raserianfall fra svette YouTube’ere får ofte langt mer oppmerksomhet enn nyanserte analyser. Begreper som “rage bait” og “rage farming” har oppstått nettopp fordi enkelte influensere og YouTubere har gjort sinne til en forretningsmodell.

Et nytt håp

“This is the way.”

— Din Djarin (Pedro Pascal), The Mandalorian

Som familiene i Star Wars kan fandommen til tider være litt… dysfunksjonell. Men når den fungerer på sitt beste, kan den også forandre liv. Den skaper vennskap, fellesskap og tilhørighet i en kaotisk verden.

Til tross for all støyen rundt Disney og Lucasfilm har Star Wars aldri vært større enn det er nå, og en ny generasjon skapere fører arven videre.

Fans som ble filmskapere, som Dave Filoni, har gitt oss The Clone Wars, Rebels og Ahsoka. Jon Favreau har vært med på å åpne nye dører gjennom The Mandalorian og The Book of Boba Fett. Og vi fikk endelig se Ewan McGregor vende tilbake som Obi-Wan Kenobi.

Så er det Tony Gilroy, mest kjent for spionthrillere, som leverte Andor, av mange regnet som noe av det beste franchisen har produsert.

Samtidig fortsetter universet å vokse i nye retninger, med nye serier, nye filmer og nye tidsperioder å utforske.

For uten George Lucas og hans lille “romfantasi” ville vi aldri hatt denne galaksen å diskutere, analysere og vende tilbake til igjen og igjen.

Men her er vi.

Og for det kommer jeg alltid til å være takknemlig.

Takk til Andreas Nor for å ha tegnet, for hånd, illustrasjonene i denne artikkelen. Besøk nettsiden hans på norillustrasjon.no.