The Boroughs
Mer enn bare Stranger Things’ gretne og frittalende gamle onkel.
Om det er én ting som er sikkert her i livet, så er det døden. Døden og skatter, som en klok mann visstnok sa for lenge siden. Vi blir alle eldre, og ingen lever evig, uansett hvor mye enkelte av oss skulle ønske det. Og om vi er heldige, kan vi gå inn i våre siste år og se tilbake på livet med en viss tilfredshet.
Disse refleksjonene står sentralt i Netflix-serien The Boroughs. Serieskaperne Jeffrey Addiss og Will Matthews, som tidligere har jobbet sammen på The Dark Crystal: Age of Resistance og The Lord of the Rings: The War of the Rohirrim, har slått seg sammen med selveste Duffer-brødrene bak Stranger Things for å lage en ny og original science fiction-historie om livets solnedgang.
Etter en introduksjonsscene som setter science fiction-tonen tydelig på plass, der en gammel dame blir bortført av et monster, møter vi den pensjonerte flyingeniøren Sam Cooper (Alfred Molina), som sliter med tunge depresjoner etter nylig å ha mistet kona si. Hans voksne datter Claire (Jena Malone) har tatt ham med til pensjonistsamfunnet The Boroughs, et inngjerdet tettsted drevet av den unge og karismatiske Blaine (Seth Numrich) og hans mystiske kone Anneliese (Alice Kremelberg).
Det tar ikke lang tid før Sam forstår at ikke alt er som det later til i The Boroughs. Huset han har flyttet inn i virker nærmest hjemsøkt av spor etter noe som har skjedd der tidligere. En gammel dame forsvant. Kanskje er det bare innbilning? Men hvem er den forstyrrede gamle mannen som plutselig bryter seg inn i huset og mumler om «ugler i veggene» før helsepersonellet kommer for å føre ham tilbake til «The Manor» — gamlehjemmet midt i byen som visstnok ingen vender tilbake fra?
Heldigvis får Sam raskt kontakt med flere av naboene. Den aldrende skjørtejegeren Jack (Bill Pullman) virker desperat etter å få den gretne nykommeren med på barbecue og øl i hagen. Her møter Sam også Renee (Geena Davis), en kynisk tidligere rockemanager som nekter å la alderen definere henne, den kreftsyke eks-legen Wally (Denis O’Hare), som bruker humor som skjold mot sin egen frykt for døden, den nysgjerrige tidligere journalisten Judy (Alfre Woodard), som allerede mistenker at noe ikke stemmer i nabolaget, og partneren hennes, den aldrende hippien Art (Clarke Peters).
Etter lang tids tilbakeholdenhet, drevet av sorg, ensomhet og en slags sta overbevisning om at han ikke fortjener noe mer godt her i livet, finner Sam etter hvert et slags fellesskap, kanskje til og med vennskap, med sine nye naboer, som alle har opplevd mystiske og uforklarlige hendelser i og rundt The Boroughs. Snart bestemmer de seg for å slå seg sammen for å finne hemmeligheten bak alle mysteriene rundt pensjonistsamfunnet og de merkelige skapningene flere av dem har sett i skyggene.
Duffer-brødrene, som står som produsenter for serien gjennom produksjonsselskapet Upside Down Pictures, vil naturligvis invitere til sammenligninger med Stranger Things. The Boroughs er ikke et unntak. Da jeg først satte meg ned med episodene Netflix hadde sendt over, fikk jeg raskt følelsen av en slags «anti-Stranger Things», eller kanskje snarere Stranger Things’ gretne, gamle og frittalende onkel, der de godt modne heltene kjører elektriske golfbiler i stedet for BMX-sykler. Men la oss se litt nærmere på den sammenligningen.
Det er kanskje lett å få inntrykk av at The Boroughs er Stranger Things for gretne gamle gubber, men det blir samtidig en litt for enkel beskrivelse. Tar man vekk Duffer-brødrenes navn fra rulleteksten, er det fort like lett å bli minnet på filmskapere som Steven Spielberg og Ron Howard, både når det gjelder historiefortelling og stemning.
Skuespill og dialog skiller seg tydelig fra Stranger Things, og ikke bare på grunn av det aldrende ensemblet. Som seriens hovedrolle bærer Alfred Molina handlingen imponerende godt, og gir Sam langt mer dybde gjennom åtte episoder enn det store ungdomsensemblet i Stranger Things klarte i løpet av fem sesonger. Det handler selvfølgelig mye om erfaring. Molina er tross alt i 70-årene, og har helt siden han først dukket opp som skurken Satipo i Raiders of the Lost Ark i 1981 vært regnet som en av de mest solide karakterskuespillerne i Hollywood.
Ved siden av Alfred Molina er det flere andre kjente navn å se på rollelisten. Kanskje mest kjent, i alle fall for meg, er Bill Pullman, som gjør en glimrende jobb som sjarmtrollet Jack. Det er en gave å se hvordan han subtilt, men effektivt bygger opp rollens dybde lag for lag. I tillegg ser vi Geena Davis glimre som den aldersfornektende eks-rockemanageren Renee.
Men ved siden av Alfred Molina er det kanskje Denis O’Hare i rollen som den dødssyke Wally som utmerker seg mest. Frustrert og bitter over at han, av alle mennesker, skulle bli dødelig syk, er Wally likevel seriens lyspunkt og comic relief, med varme og kjærlighet for vennene sine, kombinert med en stadig mørkere galgenhumor om egen situasjon. Han lirer stadig av seg svært morsomme og tidvis drøye vitser og gags, gjerne for å dekke over en genuin frykt for døden som snart skal innhente ham.
Noe av det som gjør The Boroughs så sjarmerende, er hvordan serien nekter å gjøre hovedpersonenes alder til selve vitsen. Dette er ikke en serie som peker og ler av gamle mennesker som prøver å være actionhelter. Tvert imot tar serien karakterene sine på alvor, samtidig som den gir dem både varme, humor og menneskelighet. Det hjelper selvfølgelig også at rollelisten består av veteraner som Alfred Molina, Geena Davis, Bill Pullman, Clarke Peters, Denis O’Hare og Alfre Woodard, som alle virker å storkose seg med materialet.
The Boroughs er en glimrende og annerledes science fiction-serie som tar et velkjent konsept, særlig etter Stranger Things og seriens mange inspirasjonskilder, og flytter det over til en eldre generasjon. På papiret kan det kanskje virke både rart og risikabelt, men nettopp derfor føles serien også så frisk.
Duffer-brødrene og serieskaperne Jeffrey Addiss og Will Matthews beviser at denne typen historier ikke bare trenger å handle om klønete tenåringer med overnaturlige evner, men også om eldre mennesker som forsøker å finne mening, fellesskap og verdighet i livets siste kapittel. Resultatet er en serie med både varme, spenning og overraskende mye hjerte, løftet frem av et knallsterkt ensemble og en menneskelighet man altfor sjelden finner i Netflix’ øvrige serieutvalg.
The Boroughs kan du se på Netflix nå.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
