The Boroughs-Skuespillerne om alderdom, identitet og monsteret bak Netflix-serien

Det er lett å forstå hvorfor Netflix har valgt å markedsføre The Boroughs som en slags sjangerlek med et friskt premiss. Et tilsynelatende idyllisk pensjonistsamfunn i New Mexico. En mørk hemmelighet som skjuler seg under overflaten. En gruppe eldre beboere som gradvis innser at deres såkalte gullår kanskje blir langt mer dramatiske enn planlagt.

På papiret er det en idé som nesten pitcher seg selv, en blanding av mysterium, horror og mørk humor med et ensemble av skuespillere de fleste vil kjenne igjen umiddelbart.

Men da vi nylig møtte skuespillerne og serieskaperne i virtuell pressekonferanse, ble det raskt tydelig at The Boroughs er mer enn bare “Stranger Things med gretne, gamle gubber.” Under den overnaturlige overflaten ligger en historie om sorg, alderdom, fellesskap og kanskje aller mest frykten for gradvis å bli redusert til en person omverdenen ikke lenger ser.

Og ingen satte ord på det bedre enn seriens hovedrolleinnehaver, Alfred Molina.

Alfred Molina som emosjonelt sentrum

I The Boroughs spiller Molina Sam Cooper, en nylig enkemann som motvillig ankommer det tilsynelatende perfekte samfunnet The Boroughs. Entusiasmen for denne idyllen står ikke akkurat i taket, og han er ikke akkurat typen som dukker opp med nyinnkjøpt hageutstyr og planer om å bli kjent med naboene over limonade på verandaen. Sam virker snarere som en mann som allerede har bestemt seg for at livets mest interessante kapitler ligger bak ham, og at resten bare handler om å komme seg gjennom hans siste, miserable dager med minst mulig bryderi fra andre.

Det er en karakter som fort kunne blitt en karikatur. Den sure gamle gubben med et hjerte av gull, som gradvis mykner opp i møte med nye vennskap og uventede eventyr. Molina finner heldigvis noe langt mer ekte i ham.

– Det var ting ved det han hadde vært gjennom som traff meg personlig. Jeg har opplevd noe lignende selv, og som skuespiller er det alltid en gave når du kan koble deg til en rolle på den måten, fortalte han.

Det er nettopp den følelsen som gjør at Sam aldri bare blir en trope. Han er vrang, sta og tidvis vanskelig, men aldri bare for komisk effekt. Det finnes en sorg under overflaten som føles ekte, og det er den som gjør at serien føles såpass autentisk rent emosjonelt sett.

© Netflix

Senere i samtalen kom Molina med det som kanskje er den mest presise beskrivelsen av hva The Boroughs faktisk handler om.

– Når livet plutselig begrenses av sykdom eller omstendigheter, mister du ikke bare materielle ting. Du mister også en del av identiteten din. Alle disse karakterene kjemper på hver sin måte for å bli sett og hørt, og for å beholde kontrollen over sine egne liv.

Det er vanskelig å oppsummere serien bedre enn det.

For selv om The Boroughs har et monster, handler den i bunn og grunn ikke om monsteret. Den handler om mennesker som opplever at verden begynner å definere dem annerledes enn før.

Gamle veteraner

Hollywood har sjelden vært spesielt flink til å fortelle historier om eldre mennesker uten å gjøre alder til selve poenget. De får gjerne være besteforeldre, syke slektninger eller koselige biroller som dukker opp med et livsråd før handlingen går videre. At en stor Netflix-serie innen fantasy- og horrorlandskapet faktisk velger å plassere et ensemble av veteraner i sentrum, er fortsatt overraskende uvanlig.

Det var casten selv fullt klar over.

– Jeg syntes det var fantastisk at dette faktisk handler om mennesker på min alder, og at vi får være hovedpersonene i denne typen historie, sa Geena Davis, som spiller Renee, seriens skarptungede tidligere musikkmanager.

Alfre Woodard, som spiller den tidligere journalisten Judy, var inne på noe av det samme.

– Noe av det jeg elsket mest med dette prosjektet, var at alle var voksne mennesker. De første syv navnene på rollelisten er skuespillere over 60, og det skjer ikke akkurat hver dag.

© Netflix

Det er et poeng det er vanskelig å argumentere mot. Sjangerfortellinger elsker unge helter. De elsker tenåringer med store skjebner, unge voksne som oppdager skjulte krefter, eller actionhelter som på mirakuløst vis fortsatt ser ut som de er i fysisk toppform til tross for at de burde ha gått av med pensjon for to filmfranchiser siden.

The Boroughs gjør noe annet. Her møter vi karakterer som allerede har levd hele liv. De har mistet mennesker, gjort feil, hatt karrierer, sett relasjoner rakne og kjent kroppen endre seg. Det gir serien en helt annen menneskelig resonans enn mange andre moderne Netflix-produksjoner.

Det føles rett og slett mer ekte.

Kjemi og troverdighet

Det var helt tydelig at The Boroughs-ensemble faktisk virket å like hverandre, noe som ikke alltid er en selvfølge i denne typen promoturneer. Dette føltes ikke bare som en samling skuespillere som pliktoppfyllende leverte innøvde PR-svar mellom Zoom-møter. Stemningen var løs, morsom og preget av tydelig kameratskap.

Molina fortalte at flere av dem allerede kjente hverandre fra tidligere prosjekter, mens Denis O’Hare, som spiller Wally, beskrev hvordan enhver nervøsitet raskt forsvant.

– Første dag er man alltid litt nervøs. Man lurer på hvordan dette blir, og om man kommer til å trives med folkene man skal jobbe med. Men det gikk over i løpet av minutter. Når du jobber med mennesker med så mye erfaring, vet alle hvordan de skal samarbeide. Ingen gjør det “precious.” Folk bare jobber, forteller historier og koser seg.

Det er lett å tro ham, for kjemien merkes i serien.

Geena Davis ser ut til å ha kost seg storartet med Renee.

© Netflix

– Jeg storkoste meg med denne karakteren. Jeg elsker at hun er kvikk i replikkene, sarkastisk og fullstendig uredd for å bare kaste seg inn i ting.

Det er en treffende beskrivelse. Renee har en herlig energi som gjør henne til en av seriens mest underholdende karakterer, en person som virker å ha levd et langt mer kaotisk liv enn omgivelsene rundt henne skulle tilsi.

Denis O’Hares Wally starter i en helt annen ende, nesten som en eksentrisk sosial sommerfugl med et martiniglass aldri langt unna, men utvikler seg i langt mørkere retninger.

– Jeg elsker karakterer som feiler. Folk feiler. Det er det som skjer i livet. Vi prøver, vi faller kort, og så handler det om hva vi gjør etterpå.

Det er nettopp slike refleksjoner som gjør at The Boroughs føles mer interessant enn den kunne vært. Karakterene får lov til å være feilbarlige, usympatiske, sårbare og menneskelige, i stedet for å reduseres til rene sjangerarketyper.

Clarke Peters’ Art representerer noe helt annet i ensemblet. Mens flere av de andre karakterene møter seriens overnaturlige elementer med skepsis, frykt eller galgenhumor, er Art den som nærmest virker å møte det ukjente med nysgjerrighet. Peters beskrev ham som en mann på leting.

– Det som tiltrakk meg ved rollen, var at Art forsøker å forstå noe som ligger utenfor vår vanlige bevissthet. Han er på en søken etter å forstå noe større enn seg selv. Jeg liker tanken på disse orbindelsene.

© Netflix

Mer enn bare jumpscares

Bill Pullman legger til en god dose varme som Jack, den vennlige naboen som i praksis fungerer som nabolagets uoffisielle borgermester. Under pressekonferansen avslørte han at rollen faktisk traff overraskende nær hans eget liv.

– Jeg bor faktisk i en cul-de-sac selv, og i nabolaget mitt har jeg endt opp med å bli en slags ordførerfigur. Vi arrangerer Halloween-opplegg, nabosamlinger og slike ting. Så da jeg leste rollen, tenkte jeg at dette faktisk ikke var så langt unna hvem jeg selv er.

Det forklarer en del av hvorfor Jack føles så naturlig.

Men det mest interessante Pullman sa handlet om monsteret.

– Det er noe fascinerende ved at monsteret suger hjernevæsken ut av gamle mennesker. For hva er det eldre mennesker faktisk har? Erfaring. Visdom. Historie. Livskunnskap.

Det er en overraskende skarp observasjon midt i en Netflix-pressekonferanse, og en som sier mye om seriens underliggende tematikk.

© Netflix

For monsteret i The Boroughs er selvsagt et faktisk monster. Men det fungerer også som en metafor for noe mer ubehagelig. Frykten for å bli tappet for verdi. For å oppleve at erfaringen du har bygget opp gjennom et helt liv, gradvis mister betydning i andres øyne.

Molina var inne på den samme tematikken da samtalen dreide inn på hva serien egentlig sier om alderdom og relevans.

– Alle disse karakterene har et behov for å bli sett eller hørt, sa han. Det er en enorm ting for eldre mennesker. Når evnen til å jobbe, bevege seg fritt eller styre sin egen hverdag blir begrenset av sykdom eller omstendigheter, mister man ikke bare praktiske ting. Man mister en del av identiteten sin.

Det er kanskje nettopp der The Boroughs finner sin egentlige nerve. Ikke først og fremst i mysteriet eller monsteret, men i den langt mer gjenkjennelige frykten for å miste kontrollen over sitt eget liv, og gradvis oppleve at andre begynner å definere hvem du er.

En større betydning

Woodard beskrev karakterene i The Boroughs som representanter for en generasjon som har levd gjennom historiske omveltninger, fra den kalde krigens atomfrykt til politiske attentater og store samfunnsendringer. En generasjon som, i hennes øyne, ikke nødvendigvis reagerer på kriser ved å trekke seg tilbake.

– Dette er mennesker som har opplevd mye, og som vet at verden ikke alltid ordner seg av seg selv. Når noe går galt, setter de seg ikke bare ned og aksepterer det, sa hun, før hun oppsummerte med et smil: – Boomers saddler opp.

Men de rir kanskje ikke inn i solnedgangen med det første?

© Netflix

For det er nettopp dette som gjør The Boroughs mer interessant enn premisset alene kanskje antyder. Serien handler ikke bare om eldre mennesker som havner i en overnaturlig konflikt, men om mennesker som nekter å akseptere at livet har redusert dem til passive tilskuere i sin egen historie.

Det perspektivet går igjen hos flere i ensemblet. Hos Alfred Molina handler det om identitet og kontroll. Hos Bill Pullman om erfaring og livskunnskap. Hos Clarke Peters om nysgjerrighet og forbindelser mellom mennesker. Samlet tegner de et bilde av en serie som, under all sjangerleken, egentlig handler om noe ganske menneskelig: behovet for fortsatt å bety noe.

Og det er kanskje nettopp derfor The Boroughs fungerer som mer enn bare et underholdende Netflix-konsept. Monsteret er det som får handlingen i gang, men det er menneskene som gir historien verdi.