The Odyssey
Christopher Nolan har filmet Homers ufilmbare epos,
og seiler inn i våre kinosaler med en av sine beste film til nå.
En essay-anmeldelse av episke proposjoner.
Sing in me, Muse, and through me tell the story of the man skilled in all the ways of contending, the wanderer, harried for years on end, after he plundered the stronghold on the proud height of Troy.
-Homer, The Odyssey, Book 1: Invocation (Robert Fitzgeralds oversettelse, 1963)
Det var det første steget på heltereisen.
Der Homers Iliaden forteller historien om Achilles’ vrede og Trojas fall, følger oppfølgeren Odysseen krigeren og sjøfareren Odysseus på den lange reisen hjem etter ti år med krig. Det var denne fortellingen som skulle bli selve mønsteret for eventyr og legender i den vestlige kulturtradisjonen, og nærmere tre tusen år senere preger den fortsatt måten vi forteller våre historier.
Gjennom århundrene har fortellingen vandret videre. Skalder og trubadurer bar den med seg fra hoff til hoff, mens forfattere og mytologer som Joseph Campbell (1904–1987) kartla heltereisen og hjalp moderne historiefortellere til bruke den i sine verk.
Noen omfavnet heltereisens idealer. J.R.R. Tolkien brukte den til å bygge en moderne mytologi om kongedømme, hellig arv og håp i The Lord of the Rings, mens hans venn C.S. Lewis brukte historiene om Narnia til å mildt sagt entusiastisk forkynne kristen tro. Andre gikk motsatt vei. Frank Herbert advarte mot karismatiske ledere og religiøs fanatisme i Dune, mens Terry Pratchetts Discworld gjorde narr av helten, reisen han var på, hesten han red på, kartet han fulgte og stort sett alt annet som måtte komme i veien.
Bevisst eller ubevisst har det som begynte med Homer blitt et rammeverk for fortellinger over hele verden. Variasjonene er mange, men monomyten, som vi også kaller den, følger det samme grunnmønsteret: En helt blir sendt ut fra sin vante tilværelse og inn i en overnaturlig eller fantastisk verden. Der møter han en rekke prøvelser og en rekke arketypiske skikkelser, både venner og fiender, mentorer og trusler, før han vender hjem med ny innsikt, forandret av reisen.
I moderne populærkultur finner vi denne modellen igjen i blant annet Star Wars, The Lord of the Rings, Harry Potter, The Matrix, The Lion King, Finding Nemo, Fullmetal Alchemist, Vaiana, The Wizard of Oz, og så å si alle Marvel-superheltenes opprinnelseshistorier.
Monomyten er så sterk og gjenkjennelig fordi den forteller historien om oss selv. Barndom, oppvekst, erfaring, visdom, utfordringer, alderdom og til slutt død. Historier fortalt i sirkel føles derfor både velkjente og nære, selv når vi ikke tenker over det.
Heltereisens opphav
Eposet har som sagt formet store deler av vestlig fortellerkunst siden det først ble skrevet ned, så man skulle kanskje tro at det var et opplagt utgangspunkt for filmatisering. Slik er det imidlertid ikke. Referanser og bruddstykker av Homers verk har dukket opp gang på gang i film, tv og populærkultur, blant annet i den episke Troy (2004), regissert av Wolfgang Petersen, der Sean Bean spilte Odysseus, og i miniserien The Odyssey (1997), med Armand Assante i hovedrollen. Vi har også nylig sett den alvorlig undervurderte The Return (2024), med Ralph Fiennes som Odysseus, en film som tar ut de overnaturlige elementene og konsentrerer seg om den siste delen av eposet.
Men hva med historien i sin helhet?
Homers dikt handler om sjøfareren Odysseus. Som beskrevet i Homers andre store epos, Illiaden, blir Odysseus kalt til krig mot byen Troja etter at prins Paris forelsker seg i, og i all hemmelighet bortfører, den vakre Helen – dronningen av Sparta og ektefellen til Agamemnons bror, Menelaus. Agamemnon, som lenge har ønsket å rive ned Trojas ugjennomtrengelige murer, samler en flåte på tusen skip for å hente henne tilbake. Med seg har han Odysseus, helten Achilles og en hel bråte andre greske oldtidskjendiser. Det er også Odysseus som klekker ut planen om den trojanske hesten som sikrer grekerne seieren og leder til Trojas fall.
Etter ødeleggelsen av Troja setter Odysseus, nå fri fra kongens tjeneste og traumatisert av krigens grusomheter, kursen hjem mot det lille øyriket Ithaca. Han seiler av sted med de samme skipene som brakte ham til krigen, men hjemreisen går langt fra som planlagt. Homers epos, et episk dikt på over 12 000 linjer, begynner nemlig først mot slutten av reisen, med Odysseus strandet hos den kjærlighetsyke nymfen Calypso, mens de mange eventyrene som førte ham dit blir fortalt i tilbakeblikk.
Drevet av gudenes vilje og vrede støter Odysseus og hans mannskap på den ene faren etter den andre. I en hule på en øy møter de en enøyd kjempe, en Cyclops, som sperrer dem inne og begynner å spise mannskapet én etter én. De kannibalistiske Laistrygonerne spiser mannskap og knuser skip. Sjømonstrene Scylla og Charybdis gjør kort prosess med flere av de gjenværende mennene. De forførende Sirenene forsøker å lokke dem i døden med sangen sin, og Odysseus slipper unna bare ved å tette mannskapets ører med voks og la seg selv binde til masten. Reisen går til Hades’ underverden, folk blir gjort om til griser, mannskapet trosser gudenes advarsler ved å slakte Helios’ hellige kyr, og til slutt knuser Zeus Odysseus’ siste skip med et lyn. Igjen og igjen blir Odysseus og hans menn satt på prøve av guder og monstre.
Tilbake på Ithaca, der dronning Penelope venter mens sønnen Telemachus er ute på havet og leter etter sin far, har frierne samlet seg i hopetall. Hver av dem ønsker å gifte seg med dronningen og bli Ithacas nye konge. Som hannløver som overtar en ny flokk, går de samtidig etter Odysseus’ sønn. Kommer ikke kongen hjem, skal heller ikke arvingen leve lenge nok til å overta riket.
Men kongen er tilbake.
Ti år etter at han forlot Troja, våkner Odysseus alene på en av Ithacas strender, uten helt å huske hvordan han kom dit. Mannskapet hans har møtt sine skjebner – spist av monstre, drept av fiender, forhekset eller tatt av guder. Skipene ligger knust mot klippene eller på havets bunn. Kongen er tilbake: sliten, sulten og såret. Ingen kjenner ham igjen, bortsett fra den gamle og døende jakthunden Argos, lojal til siste slutt, mens alle andre tror han er en tigger. Og idet han ser frierne bryte gjestfrihetens hellige lover, mens de forsøker å gifte seg med dronningen og drepe sønnen hans, blir han rasende.
Penelope, som ikke har gjenkjent kongen, setter opp en prøve bare ektemannen kan klare: Den som kan spenne kongens bue og skyte en pil gjennom tolv øksehoder, skal få gifte seg med henne. Når Odysseus, ugjenkjennelig og latterliggjort som en tigger, ber om å få buen, snur alt. Han klarer det. Dørene blir låst. Frierne blir sperret inne, og én etter én faller de for kongens piler. Dette oppgjøret ser vi mesterlig spilt av Ralph Fiennes i The Return.
Litteraturhistorikere og forfattere har gjennom årene bygget hele karrierer på å forstå Homers episke dikt. Det er en historie om lojalitet og tålmodighet, ønsket om å høre til noe sted, søken etter hjemreisen og gjestfrihetens hellige lover. Dette er temaer som dessverre forsvinner i mange av filmatiseringene og gjenfortellingene av Homers historier. Odysseen har blitt oversatt til en rekke språk, til engelsk alene mer enn 60 ganger siden 1600-tallet, og man kan spørre seg hvor mye som har gått tapt mellom linjene på veien.
Å fortelle Homers epos i sin helhet på film, og samtidig være tro mot historiens sjel? Det ville vært et kunststykke av dimensjoner. For som det står i Odyssens første linjer, er dette virkelig historien om mannen som ble drevet vidt omkring. Verket er enormt, og hvert kapittel har satt dype spor i vår kultur, i en slik grad at ordet «odyssé» har blitt synonymt med en lang og krevende reise.
…og selvfølgelig var det ingen andre enn filmregissøren Christopher Nolan som så på dette ikoniske verket i sin helhet og sa: “Hold my kykeon.”
Filmkunst og konflikt
I dagens filmbransje er det bare et fåtall regissører som kan selge kinobilletter bare ved å ha navnet sitt øverst på plakaten, og Christopher Nolan er utvilsomt en av dem. Han er heller ikke kjent for å gjøre noe som helst på den enkle måten. Hans forkjærlighet til enorme IMAX-bilder og nostalgisk filmkunst er like kjent som skepsisen til CGI-effekter og kunstig intelligens.
Arbeidet med enorme produksjoner, ekte locations og praktiske effekter har gjort Nolan til en av bransjens mest ettertraktede regissører, noe hans faste samarbeidspartnere, som den nederlandsk-svenske fotografen Hoyte van Hoytema og den svenske komponisten Ludwig Göransson, vet bedre enn de fleste. Sammen har de vunnet en rekke Oscar-statuetter for sine eventfilmer.
Men alt kan bli større, og The Odyssey er kanskje Christopher Nolans mest ambisiøse film til nå. Den nesten tre timer lange filmen er utelukkende fotografert med tunge IMAX-kameraer, nok en gang betjent av Hoyte van Hoytema. Produksjonen har tatt Nolan til autentiske locations rundt Middelhavet, og i flere tilfeller til stedene som helt siden antikken har vært knyttet til Homers epos. Blant dem finner vi Malta og Sicilia, men også Nestors hule og Voidokilia-stranden i Messenia i Hellas.
Ikke helt ulikt Odysseus og hans mannskap har også Christopher Nolan og produksjonen av The Odyssey møtt prøvelser, utfordringer og et ikke helt ubetydelig antall troll. Selv om Nolan har samlet et stjernespekket ensemble med flere skuespillere han har samarbeidet med tidligere, blant dem Matt Damon som Odysseus, Anne Hathaway som Penelope og Robert Pattinson som Antinous, er det andre i rollebesetningen som har fått enkelte deler av internett til å koke over.
Da resten av rollelisten ble offentliggjort, fyltes kommentarfelter og sosiale medier raskt av kronisk påloggede keyboard-krigere som helst skulle sett utviklingen mot større mangfold i populærkulturen skrudd flere tiår tilbake. Nok en gang ble identitetspolitikk brukt som et sørgelig påskudd for å angripe og latterliggjøre skuespillere, ikke for det de gjør, men for hvem de er.
Helen av Troja spilles av den eksepsjonelt dyktige Lupita Nyong’o, men hvor dyktig hun er ble raskt glemt. For Nyong’o er mørkhudet, og til tross for at det ikke finnes en fasit i Homers dikt om Helens hudfarge, var det nok til på å fyre opp mobben. Elliot Page spiller den unge soldaten Sinon. Det er en liten men viktig rolle. Men Page er transmann, og det var tilstrekkelig til å utløse furore i kommentarfelt, på YouTube-videoer og dypt inne i mørkere hjørner av Reddit.
I tillegg hadde en hel bråte av de samme keyboard-krigerne tilsynelatende blitt eksperter på antikkens historie over natten. Og siden rasisme- og fordomsballen allerede rullet, kunne de like gjerne fortsette med Nolans visuelle valg. Enkelte rustninger og skip vakte særlig harme, gjerne hos manage av de samme menneskene som aldri hevet et øyenbryn over John Boormans høymiddelalderske platerustninger i Excalibur (1981) eller Zack Snyders halvnakne spartanere i 300 (2006). For mange ble “historisk korrekthet” plutselig et avgjørende kriterium for en film som allerede hadde Cyclopser, sjømonstre og guder på rollelisten.
Men i motsetning til Odysseus og hans mannskap, var Christopher Nolans massive filmprosjekt aldri i noen reell fare. The Odyssey seilte videre, mens sinte rop om “woke” og “slik så ikke greske skip ut” forsvant i det fjerne i filmens kjølvann. Slike reaksjoner ble dråper i havet sammenlignet med forventningene og entusiasmen filmen har skapt rundt i verden. Den entusiasmen deler jeg, for med The Odyssey har Nolan satt sammen noe helt unikt.
Nolans mannskap
Som en film inspirert av mange ulike oversettelser og tolkninger av Homers episke dikt hever The Odyssey seg lett over de mer tradisjonelle “sverd og sandal”-filmene. Matt Damon gir oss en sårbar og menneskelig Odysseus, drevet av både stolthet og desperasjon, og mer troverdig enn stereotypiske sandal-helter vi er vant til å se i filmatiseringer av de gamle eposene. Det er godt mulig dette er Matt Damons beste rolleprestasjon til nå, noe som ikke er veldig overraskende når man tenker på hvor mange ganger han i andre filmer har spilt roller som også prøver å komme seg hjem.
Det er samtidig fascinerende å se hvordan Damon har utviklet seg som skuespiller – fra 1990-tallets wonderboy-arketype, via Bourne-filmene, til de tyngre rollene han ofte spiller i dag. Selv om dette er en ensemblefilm, er det helt tydelig Damon som bærer historien, med all den tyngden Nolan har gitt rollen.
Men Matt Damon er likevel bare én brikke i et massivt ensemble av dyktige skuespillere. Tom Holland, som mange først og fremst forbinder med Spider-Man, spiller Odysseus’ sønn Telemachus, som blir jaktet på av frierne som har slått seg ned i farens palass i håp om å gifte seg med dronning Penelope, spilt av Anne Hathaway. Begge leverer sterke prestasjoner, men det som overrasket meg mest, var hvor komfortabel Holland virker uten den røde superhelt-drakten. Robert Pattinson skrur samtidig på all sin skurkesjarm som den slu og kyniske Antinous, en rolle han åpenbart storkoser seg med, selv om det til tider kommer farlig nær tegneserieaktig snurring av usynlige skurkebarter.
Det er selvfølgelig mange andre kjente ansikter å se i The Odyssey, noe som sier sitt om hvordan Christopher Nolan, enten gjennom rykte, respekt, budsjett eller en kombinasjon av alt sammen, får selv de største skuespillerne til å takke ja til små roller. Vi ser blant annet Zendaya som gudinnen Athena, Charlize Theron som nymfen Calypso og Lupita Nyong’o i en dobbeltrolle som både Helen av Troja og Clytemnestra – Helens søster og dronningen til kong Agamemnon, spilt av Benny Safdie. Blant birollene finner vi også, som nevnt, Elliot Page, i tillegg til Mia Goth, Himesh Patel, John Leguizamo, Jon Bernthal, Jovan Adepo, Logan Marshall-Green og mange flere.
Fortellerkunst er balanse
Et stort ensemble er derimot ingen garanti for perfeksjon. Christopher Nolan er kjent for å legge ned et enormt arbeid i filmene sine, og det kan diskuteres hvorvidt den ekstra innsatsen tidvis grenser til mani for filmfaget. Samtidig er det nettopp denne kompromissløsheten som har gitt oss noen av de mest ambisiøse filmene de siste tiårene. Likevel har det ikke alltid gått like bra, særlig de gangene ambisjonene har tippet over i det pretensiøse.
For om det er én svakhet denne filmkritikeren rett som det er legger merke til selv i Nolans beste filmer, så er det en tendens til å fortelle mer enn han viser – en klassisk «tell, don’t show», der det motsatte ofte ville vært mer effektivt. Enkelte av filmene hans er spesielt skyldige i dette. Store, svevende ideer og komplekse konsepter lar seg ikke alltid formidle visuelt på en god måte, og resultatet har flere ganger blitt scener der rollefigurene sitter rundt et bord og forklarer hvordan alt henger sammen. Noen ganger virker det som om de snakker mer til publikum enn til hverandre.
Her blir jeg fort minnet om den ellers glimrende Inception (2010), der store deler av første akt består av slike eksposisjonsscener. Tenet (2020) har til og med en scene jeg fortsatt flirer litt av når jeg tenker på den. Robert Pattinson begynner å forklare hele konseptet til en av de andre rollefigurene, før scenen ganske enkelt fader ut – som om Nolan selv sier til klipperen sin: “Ja, ja, vi har allerede forklart alt dette tre ganger, så bare legg på en fade to black og gå til neste scene.”
Samtidlig er det flere unntak. Dunkirk (2017) går i motsatt retning og er nesten ordløs i sin skildring av britenes desperate evakuering fra Frankrike under andre verdenskrig. Ved å veksle mellom soldater på flukt, høytstående offiserer med ansvar for tusenvis av menneskeliv, jagerflygere i luften og sivile sjøfolk på den andre siden av Den engelske kanalen, skaper Nolan en intens og svært effektiv film, samtidig som den skiller seg ut fra mye av det han ellers har laget.
Men Homers epos er poesi, og en filmatisering er avhengig av rytme, stemning og mytisk fortellerkraft, ikke overforklaringer. Filmen bruker flere av de nå velkjente «Nolanismene», slik som en ikke-lineær struktur, flashbacks, noe klønete action-sekvenser, og malplasserte – men heldigvis sjeldne – forsøk på humor. Allikevel har Nolan klart å sette sammen disse forskjellige bitene, både de som alltid virker, og de han kanskje burde vurdere å droppe til neste gang, til noe som ikke bare ser ut som Odysseen, men også føles som Homer.
Nolans epos
Så betyr alt dette The Odyssey er min nye Nolan-favoritt? Nei, på ingen måte. Det skal mer til for å vippe Interstellar (2014) og Nolans reiser til Gotham City fra de enorme høydene. Men likevel, The Odyssey er en enorm filmopplevelse, og helt klart en av Nolans aller beste filmer, til tross for et par stemningsbrytende Nolanismer som heller burde ha havnet på klipperomsgulvet.
Homers ufilmbare epos har funnet veien til kinolerretet i IMAX-format, og Nolan har tilsynelatende lagt alt han har hatt å gi for å gjøre det mulig. Igjen har han samlet et imponerende ensemble av skuespillere og noen av filmbransjens største mestere, blant dem fotograf Hoyte van Hoytema og komponist Ludwig Göransson. Sistnevnte har komponert helt unik musikk til filmen ved å ta utgangspunkt i instrumenter som faktisk fantes i antikkens Hellas, fra dobbeltfløyten aulos og lyren til slagverk og gonger av bronse.
Men selv ikke det er nok. Nolan er som kjent en kompromissløs forkjemper for det praktiske og autentiske, og mener at digitale spesialeffekter ikke bør brukes når det finnes et fysisk alternativ. Når du i praksis kan kaste nærmest ubegrensede ressurser og enorme mengder arbeid på en utfordring, blir resultatene deretter.
Et godt eksempel er den nesten 20 meter høye Cyclopsen. De fleste filmskapere ville løst en slik skapning med CGI, eller i det minste kombinert en skuespiller med green screen eller “forced perspective”, slik Peter Jackson gjorde i The Lord of the Rings-filmene. Men ikke Nolan. Skuespillerne beskrev i stedet en “60 fot høy monster-maskin” bygget på location i Nestors hule i Messenia i Hellas. Cyclopsen er en av de beste praktiske spesialeffektene jeg noen gang har sett.
Og siden denne kritikeren også tilbringer mange timer hver dag foran fargepanelene som colorist, må jeg også nevne den visuelle stilen og det tekniske håndverket som gjorde filmen mulig. Mens store deler av filmbransjen, meg selv inkludert, arbeider digitalt og forsøker å gi bildet et filmatisk uttrykk i etterarbeidet, hopper Nolan og samarbeidspartnerne hos det amerikanske postproduksjonshuset FotoKem rett over det digitale og tilbake til det analoge.
Ved å fotografere på 70mm IMAX-film, konformere den ferdige filmen tilbake til originalnegativet og fullføre store deler av arbeidsflyten fotokjemisk, med fysiske fargefiltre og kjemisk fremkalling, får The Odyssey et særegent og lavmælt uttrykk, med naturlige farger og detaljer som er vanskelig å gjenskape digitalt. Klippene matches deretter fysisk mot originalnegativet, som klippes og skjøtes for hånd. Mens resten av filmbransjen for lengst har gått over til digitale formater, holder Nolan og et knippe andre filmskapere den gamle kunsten i live sammen med FotoKem, som er de eneste som tilbyr denne tjenesten for større spillefilmer.
Christopher Nolan har filmatisert Homers epos, en av de aller første heltereisene – urmyten som har inspirert nær sagt alle eventyrene våre i den vestlige verden. Resultatet er en enestående, vakker og brutal film. The Odyssey er nesten for stor for selv IMAX-lerretet, og som den rasende Charybdis vil den piske opp en storm i verdens kinosaler som det ikke blir lett å søke ly fra.
Man får nesten inntrykk av at Nolan selv synes verdens største filmformat er i minste laget for denne historien. Hadde det eksistert et kamera som kunne fylle hele horisonten, hadde han antakelig bestilt to.
Redaktør
Eirik Bull startet Legendarium som en nettside dedikert til science fiction, fantasy og legendarisk historiefortelling i filmer, serier og dataspill.
Gjennom mange år har han skrevet om film, populærkultur og sjangerfortelling for norske og internasjonale medier, med en særlig interesse for universene og historiene som har preget flere generasjoner av film- og seriepublikummet.
Ved siden av arbeidet med Legendarium skriver Eirik også for danske Moovy.dk. Han er stemmegiver i Golden Globe Awards og aktiv i redaksjonen til The International Federation of Film Critics (FIPRESCI), noe som også har ført til arbeid som jurymedlem ved internasjonale filmfestivaler.
Når han ikke skriver artikler artikler om filmer, serier eller dataspill, er Eirik gjerne å finne foran alt for dyre skjermer og fargepaneler, der han fordyper seg i arbeidet som colorist for film og tv.
