The Witcher (sesong 4)

Tiden er kommet for å vende tilbake til Kontinentet nok en gang. Den nest siste sesongen av Netflix-suksessen The Witcher er her, og med den kommer noen endringer i det vi har blitt vant til gjennom de tre glimrende sesongene så langt. Noen av dem forbedrer faktisk noe som allerede fungerte svært bra, særlig for fantasyfans som undertegnede.

Og ja, det finnes selvfølgelig en gigantisk kikimora i rommet. Har du fulgt serien, vet du allerede hva jeg sikter til. Hvis ikke: Hvorfor starter du med sesong fire? Gå tilbake til begynnelsen. Dette er en veldig god serie.

Siden dette er fjerde sesong, er en oppsummering på sin plass. Men før vi gjør det: Her blir det spoilere for de tre første sesongene. Så hvis du ikke har sett dem ennå, gjør det først. Artikkelen ligger her når du kommer tilbake.

Første sesong av The Witcher kom på Netflix i 2019. Basert på bokserien til den polske forfatteren Andrzej Sapkowski forteller serien historien om monsterjegeren Geralt of Rivia, den gang spilt av Henry Cavill, og den slavisk-inspirerte fantasyverdenen Kontinentet. Fryktet og foraktet av vanlige folk reiser witchere gjennom landet og dreper monstre som terroriserer menneskeheten, samtidig som de gradvis, vil noen hevde, selv blir til monstre.

Den første sesongen fortelles gjennom tre ikke-lineære historier på tvers av ulike tidsperioder, noe som naturligvis skapte litt forvirring hos enkelte seere. Sesongen starter med én avgjørende hendelse: Nilfgaards brutale invasjon av kongeriket Cintra, hvor prinsesse Cirilla, spilt av Freya Allan, flykter ut i villmarken.

Samtidig følger vi Geralt omtrent tretti år tidligere, hvor han forsøker å livnære seg som witcher sammen med bard-kompisen Jaskier, spilt av Joey Batey, uten å vite at Destiny allerede har fått kloa i ham. Vi lærer også historien til Geralts kommende kjærlighet, trollkvinnen Yennefer, spilt av Anya Chalotra, som begynner som en pukkelrygget utstøtt med magisk potensial før hun tas inn ved akademiet Aretuza, rundt nitti år før Cintras fall.

Disse historiene kretser rundt hverandre gjennom hele første sesong, stadig nærmere, før de til slutt møtes i finalen og legger grunnlaget for sesong to. Her dreier handlingen seg om Geralt, Ciri og Yennefer, som forsøker å forstå hva Ciri egentlig er, samtidig som den overnaturlige entiteten Voleth Meir, den såkalte Deathless Mother, forsøker å ta kontroll over henne for å vende tilbake til sitt eget rike. Figuren er tydelig inspirert av den slaviske myten om Baba Yaga.

Verdenen på Kontinentet åpner seg også videre denne sesongen, gjennom konfliktene mellom kongedømmene og alvenes stadig vanskeligere situasjon. Serien introduserer flere nye karakterer, noen som blir sentrale deler av den større fortellingen, som alvedronningen Francesca Findabair, spilt av Mecia Simson, og andre som dukker opp i mer enkeltstående historier, slik som bokfavoritten Nivellen, halvt mann og halvt beist, spilt av Kristofer Hivju.

Sesongen kulminerer i et episk oppgjør hvor Geralt, Yennefer, Jaskier og de andre witcherne kjemper mot Voleth Meir, som nå har tatt kontroll over Ciri.

Etter at Deathless Mother sendes tilbake til sin egen verden, går vi videre til sesong tre, hvor Ciris Destiny og bakgrunnen for den blir avslørt. Nilfgaard jakter fortsatt på henne, ettersom keiser Emhyr var Emreis, den Hvite Flamme, spilt av Bart Edwards, både er Ciris lenge savnede far og mannen som ønsker å kontrollere kreftene hennes.

Ved hans side står kriger-trollmannen Vilgefortz, spilt av Mahesh Jadu, som forrådte magikerne ved Aretuza for egen vinning. Hans brutale eksperimenter i jakten på Ciri fører til Aretuzas fall, de fleste magikernes død, en hardt skadet Geralt og en forsvunnet Ciri.

Men før vi går videre, må vi selvfølgelig snakke om den gigantiske kikimoraen i rommet. Jeg snakker naturligvis om recastingen av Geralt of Rivia. Av ulike grunner jeg for lengst har mistet oversikten over, de fleste basert på rykter eller direkte oppspinn, forlot Henry Cavill serien etter tredje sesong.

Følelsen av undergang i fandommen var mildt sagt til å ta og føle på, og etter en passende periode med panikk, sorg og aggressiv tanngnissing på nettet annonserte Netflix at Liam Hemsworth skulle overta sølvsverdet og den svarte rustningen. Noe som naturligvis førte til enda mer panikk og tanngnissing.

Hvor har vi hørt den historien før?

Samtidig var det mange som støttet Liam Hemsworth i rollen, og både serieskaperne og skuespillerkollegene hans har rost ham for forberedelsene, samt for å tilføre rollen ny humor, varme og menneskelighet. Jeg er enig med dem.

Som fan av både bøkene og Netflix-adaptasjonen, riktignok uten å ha spilt spillene, mener jeg fortsatt at Henry Cavill perfeksjonerte rollen som Geralt, og jeg ble genuint skuffet da nyheten kom om at han skulle gi seg etter tredje sesong. Jeg skulle gjerne sett Cavill fortsette, men siden det ikke skjer, er vi heldige som har Liam Hemsworth. Han gjør en imponerende jobb med å videreføre arven etter Cavill, samtidig som han tilfører noe nytt.

Åpningen på sesong fire er faktisk et svært smart stykke damage control og en elegant måte å introdusere en så viktig recasting på. Vi møter en gammel historieforteller, hundre år eller mer etter hendelsene i serien, som leser eventyr om heltedåder og romantikk for en gruppe barn. Historiene stammer fra hans kjæreste eiendel: de samlede verkene til Jaskier the Bard, som dokumenterer eventyrene til Geralt of Rivia.

Gjennom disse historiene, noen av dem naturligvis overdrevne på klassisk Jaskier-vis, får vi tilbakeblikk til sentrale øyeblikk fra de tidligere sesongene, fra Geralts kamp mot kikimoraen helt i starten av sesong én til møtet med Ciri. Scenen fungerer både som en effektiv oppsummering og som en smart måte å plassere Liam Hemsworth inn i serien på.

I sesong fire går allierte igjen hver til sitt. Geralt, sammen med Jaskier og den traumatiserte bueskytteren Milva, spilt av Meng’er Zhang, er på vei sørover mot Nilfgaard for å konfrontere Emhyr, som han tror holder Ciri fanget. Samtidig samler Yennefer de overlevende magikerne etter Aretuzas fall med mål om å finne Vilgefortz.

Og uten at verken Geralt eller Yennefer vet det, har Ciri under falskt navn slått seg sammen med en gruppe lovløse som kaller seg The Rats.

Historien denne sesongen føles strammere og bedre rytmisk enn den forrige. Målene, særlig Geralts, er tydeligere, og historien hans følger mer den klassiske «eventyrgruppe på reise»-strukturen, noe serien kler svært godt.

Det dukker også opp flere nye ansikter. Selv om recastingen av Geralt har fått mest oppmerksomhet, finnes det enda en viktig utskiftning: Geralts mentor Vesemir. Rollen ble minneverdig spilt av danske Kim Bodnia i sesong to, men på grunn av kolliderende tidsplaner overtas rollen nå av den skotske veteranen Peter Mullan, kjent fra blant annet The Rings of Power og Ozark.

Et annet nytt tilskudd er Laurence Fishburne som den eksentriske og aristokratiske vampyrapotekeren Regis. Fishburnes tolkning av Regis er faktisk et av høydepunktene denne sesongen. Den eneste fysiske beskrivelsen av Regis i bøkene er svarte øyne og grånende hår. Hudfargen hans beskrives aldri. Det stoppet naturligvis ikke internett fra å rope «woke» med full styrke, ettersom karakteren i spillene framstilles som hvit.

Nok et viktig nytt tilskudd er dusørjegeren Leo Bonhart, spilt av den alltid solide Sharlto Copley. Bonhart er en brutal og sliten jeger som setter etter Ciri og vennene hennes i The Rats.

Det fansen virkelig kommer til å merke seg, er imidlertid hvor kraftig actionscenene har blitt oppgradert. Kampene med både sverd og magi var allerede sterke i de tre første sesongene, men her finnes en helt ny intensitet. Enten det skyldes større budsjett eller Liam Hemsworths ønske om å bevise seg selv etter Henry Cavill, føles actionsekvensene langt mer kinetiske og dynamiske.

Det finnes flere scener her som fikk meg til å plukke haka opp fra gulvet. Billedlig talt, selvfølgelig, men ganske bokstavelig for enkelte av de stakkars sjelene som er uheldige nok til å møte Geralt eller Ciri i kamp. En hel episode er viet til et magisk slag som både vil begeistre Harry Potter-fans og samtidig sende den franchisen hjem i skam når det gjelder ren spektakel.

I motsatt ende av skalaen går denne sesongen også langt dypere inn i den menneskelige siden av ikke bare Geralt, men også reisefølget hans. Det finnes en spesielt sterk episode hvor disse temaene utforskes på en svært uvanlig og leken måte, og som viser en av de mest originale, og kanskje modigste, måtene serien utvikler seg på selv uten Henry Cavill som Geralt of Rivia. Kombinasjonen av sterkere karakterarbeid, strammere historiefortelling og eksplosiv action gir sesong fire en tydelig følelse av fornyet retning.

Så, for å avslutte: Hvis du er fan av The Witcher slik jeg er, er jeg sikker på at du også gjerne skulle sett Henry Cavill fortsette i rollen. Men jeg er glad for å kunne si at Liam Hemsworth gjør det beste ut av situasjonen han har blitt gitt, og basert på det jeg har sett som fan av både serien og bøkene, er det mer enn nok til å overbevise meg om at framtiden til The Witcher fortsatt ser svært lovende ut.